In this world of guns and knives, wherever Tang Lung may go to, he will always travel on his own.
Bruce Lee skrev og regisserte The Way of the Dragon. I denne filmen blir vi kjent med en morsommere Bruce Lee i den første halvdelen av filmen. Humoren er nok ikke den beste, den er faktisk veldig tørr. Den andre halvdelen består mest av slåssing, og høydepunktet er selvsagt Bruce Lee mot en hårete Chuck Norris. I enkelte kampsituasjoner ser vi hvor rask Bruce Lee var. Det som kjennetegner, og som alle kampsportentusiaster verdsetter høyt, er karismaen og kroppsspråket til Bruce Lee. Han trenger ikke å si så mye, han lar ansiktsuttrykket og kroppsspråket si sitt. Denne form for utrykk får han leke seg mye med i The Way of the Dragon, og det fungerer perfekt når han stadig må sette sjefen for den kriminelle gjengen på plass.
Koreografien i kampscenene er ikke av det beste jeg har sett fra Bruce Lee. Det blir litt tregt og enkelt. Raske rundspark som ikke ser ut som om de treffer målet, fungerer dårlig for meg. Det er i noen enkelte scener energien er der, men så blir det veldig ordinært igjen. Alle kampsportentusiaster hadde ønsket at Bruce Lee hadde fått leve et langt liv, så vi kunne se hva mer som bodde i ham. Game of Death er filmen som hadde de beste ideene, men han fikk aldri startet på den filmen, dessverre. Det er som mange sier, hvorfor skal de beste dø unge?
The Way of the Dragon er en ujevn film. Bruce Lee er uovervinnelig, og sparker så mye ræv at det hele blir litt kjedelig. Jeg har sett denne filmen sikkert 15 ganger i løpet av mitt liv. Det er en god film, selv om jeg er veldig kritisk, men sånn er det når man vokste opp med Jackie Chan, Sammo Hung og Yuen Biao.
