Vi følger en ung mann som ønsker å lage musikk. Han blir medlem av et band der de fleste har alvorlige psykiske problemer, spesielt vokalisten som går rundt med stort dukkehode.
På papiret virket Frank som en interessant film, spesielt måtte jeg sjekke ut filmen siden Michael Fassbender har hovedrollen i filmen. Men dette var en film jeg ikke helt klarte å få kontakt med. Jeg kan se for meg to grupper, en gruppe som liker filmen og den andre gruppen som ikke vil få noe ut av filmen i det hele tatt.
Ikke for å være stygg, men kanskje man må ha litt alvorlige psykiske problemer for å få kontakt med disse karakterene. Nå er heller ikke undertegnede en feilfri person, men jeg hatet disse karakterene. Det de forsøker å lage høres ikke ut som mye musikk i mine ører. Men det var nok heller ikke poenget. Musikk kan hjelpe mange, men det er noen ganger ille å høre på det.
Jeg fikk ikke følelsen av at Frank forsøkte å være så sær. Jeg fikk følelsen av at den forsøkte å være ekte, for det som såkalt høres ut som musikk, høres ut som skadede sinn som får ut følelsene sine. Men det er aldri morsomt å se på alvorlig psykisk syke personer når de ikke er under kontroll, da går det ofte galt. Hør bare på den jævla musikken!
