En politimann er fast bestemt på å arrestere en mann som han er sikker står bak en større innførsel av narkotika.
The French Connection er regissert av William Friedkin, og i hovedrollene finner vi Gene Hackman og Roy Scheider. Filmen vant hele fem Oscar, den vant prisen for beste film, beste regissør og Gene Hackman fikk Oscar for beste mannlige skuespiller.
Jeg husker ikke om jeg så The French Connection i mine yngre dager, men hvis jeg så den husker jeg ingenting av det jeg så. Jeg er ganske sikker på at The French Connection på den tiden gikk rett i glemmeboka. På den tiden ville nok jeg ha funnet filmen for treg og langtekkelig.
The French Connection er en underholdende film der tiden aldri står stille. Hele filmen er en lang forfølgelsesekvens, både til fots og i kjøretøy.
Karakterene er enkle, og de holder kortene tett inntil sitt bryst med tanke på karakterdybde. Den eneste karakteren jeg følte hadde flere lag er protagonisten spilt av Gene Hackman. Vi ser ham for det meste på jobb, og han blir helt besatt når han ikke får has på den ekle franskmann som står bak smuglingen. Men velskrevne karakterer og et karakterstudie av protagonisten finner man ikke i The French Connection.
Men skal jeg være ærlig føler jeg at slutten nesten kom ut av intet med tanke på hvor lite karakterene har åpnet seg. Vi får se et anstrengt forhold mellom protagonisten og en FBI-agent, så vi vet hva protagonisten har gjort tidligere. Men utover det er ikke karakterene særlig godt skrevet etter mitt syn, jeg følte ikke helt den gale besettelsen som protagonisten får når han er ute etter å arrestere skurken i filmen.
Favorittsekvensen min i filmen er når protagonisten fotfølger mesterhjernen bak smuglingen. Denne lange sekvensen er noe av det beste jeg har sett når det gjelder forfølgelse i en film. Hvordan det hele ender er så genialt og perfekt utført.
Det er deilig å se disse gamle filmene som gjør det veldig enkelt når de forteller sine historier, og enkelt er ofte det beste.
