Don’t tell them. Act normal.
Grøsserne som ble spilt inn på 70-tallet har en spesiell atmosfære man ikke klarer å skape lenger. Let’s Scare Jessica to Death er et typisk eksempel som som tar meg tilbake til The Texas Chain Saw Massacre, Don’t Look Now, The Hills Have Eyes og The Last House on the Left. Filmmusikken, effektlydene, de ekle klærne og de stygge bilene man fant på 70-tallet hjelper til med å bygge opp den berømte atmosfæren. Jeg hater 70-tallet, men de klarte å skape grøssere med en skitten atmosfære som kryper godt under huden på den tiden.
Let’s Scare Jessica to Death er en atmosfærisk film som er skummel og forstyrrende for sinnet. Dessverre er det en skuespiller som ødelegger mye av filmen, Zohra Lampert. Hun er flink når hun ikke snakker og lar kroppsspråket få fritt spillerom. Men når hun åpner kjeften sin, kommer det en kvalmende stemme fra helvete. Hun høres ut som en danske med en potet stappet godt ned i halsen, og når hun blir hysterisk faller Zohra Lampert gjennom isen og drukner. Hun er flink når hun ikke sier noe, men hun er elendig når hun åpner kjeften sin. Jeg ble lettere forvirret selv. I det ene øyeblikket er filmen herlig, men plutselig åpner Zohra Lampert den kvalme kjeften sin, og da lander filmen på bakken med et brak.
Selv om Zohra Lampert er variabel i sin rolletolkning, er dette er god film som kunne vært bedre med en annen skuespiller. Filmen har en herlig nerve, filmmusikken og effektlydene er ikke pent å høre på, men atmosfæren som blir skapt er noe man ikke ofte opplever lenger. Eneste jeg kommer på er There Will Be Blood, som gjorde mye av det samme med lydbildet.
Dette er ikke en film for alle. Filmen er langsom, men for de som ikke spiser for mye sukker, blir man belønner flere ganger. Vi som liker denne type filmer vet å sette pris på atmosfæren som blir skapt. Det er ikke lett å få til.
