There was nothing I hated more than to see a filthy old drunkie, a-howling away at the filthy songs of his fathers and going blurp blurp in between as if it were a filthy old orchestra in his stinking rotten guts. I could never stand to see anyone like that, especially when they were old like this one was.
Så var det på tide å se A Clockwork Orange. Etter å ha sett 2001: A Space Odyssey, så var jeg litt redd for at denne filmen også ville bli en liten skuffelse. Men heldigvis tok jeg feil, og jeg følte meg mer på hjemmebane med A Clockwork Orange.
A Clockwork Orange må ha vært veldig kontroversiell på den tiden den ble lansert. Stanley Kubrick er en regissør som tok sjanser, og det er noe jeg liker. Men når sant skal sies, så var volden og voldtektene ikke rystende i det hele tatt. Det ble bare barnemat når vi har en japansk mann ved navn Takashi Miike. Og da er det bare til å nevne Ichi the Killer og Vistor Q, så vet de fleste hva jeg mener. Men det blir uansett galt å sammenligne disse filmene da det er stor forskjell på hva man aksepterer nå, enn det man gjorde for 40 år siden. Men sett med dagens øyne sjokkerer ikke A Clockwork Orange.
Filmen starter forrykende, og det er en film i to halvdeler. Første halvdelen byr på vold og sex, og i den andre halvdelen er det tid for frelse og hjernevasking. Det er noen scener som blir bittelitt for lange i den andre halvdelen, men ellers er det deilig å se Alex få sitt.
Stanley Kubrick er virkelig en mester når det gjelder det visuelle og musikk. Etter å ha sett A Clockwork Orange, så skjønner jeg bedre hvorfor Battle Royale har den klassiske musikken i filmen. Det var noe jeg helt aldri forstod med Battle Royale, men A Clockwork Orange må ha vært inspirasjonskilden. Igjen så var dette vågalt av Stanley Kubrick, men å kombinerer klassisk musikk med voldsscener er genialt.
Skuespillerne er gode, og det er spesielt Malcolm McDowell som er sjefen her. Han klarer å spille to forskjellige personligheter, og det blikket han har når han er den onde Alex er helt rått. Han er også glitrende når han blir forvandlet til den patetiske Alex, og jeg lo godt av gulpescenene. Måten Alex uttrykker seg på er også genialt, det må sikkert være tatt fra Shakespeare eller noe annet klassisk stykke. En voldelig snobbegutt som prater fisefint, ja, det blir mye moro ut av det.
A Clockwork Orange er en film jeg likte godt. Den banet vei for mange filmer som aldri hadde sett dagens lys, for dette var en veldig vågal film. Stanley Kubrick, det var mannen sin det!
