I’m not sorry. And I’ll not apologize. And I’d as soon go to Dublin as to hell.
Det er ikke noe tvil om at Barry Lyndon er en god film. Filmmusikken, det visuelle og kulden er bare herlig fra mesteren Stanley Kubrick. Rollefigurene er ganske så kalde, de sier lite, og når de først gjør det, høres det ut som om de har fått kjørt noe hardt opp i ræva si. Men det er denne stilen som gjør Barry Lyndon til en vinner, stiv dialog utført av skuespillere som kler rollene de spiller, selv om yngstemann er ganske så elendig.
I mange scener følte jeg at jeg så på et maleri, detaljene i bildet og hva Stanley Kubrick fanger opp med kameraet er smått utrolig å se på. Filmmusikken er også noe av det beste jeg har hørt, dramatisk og sørgmodig, og slutten er så fin.
Mange vil sikkert ikke like filmen da Barry Lyndon er en kald film der protagonisten er en ganske så enkel og kald type som utnytter andre og rømmer fra ansvar. Han er en drittsekk, og du venter bare på at han skal få sitt. Allerede i starten skjønner vi det er noe galt med denne karen som er fryktelig sjalu. Han blir kanskje litt bedre underveis, helt til han havner i klørne hos allierte som visstnok skal være noen skikkelige skurker uten moral. Det opplever ikke vi som publikum, men opplevelsene til Barry Lyndon forvandler ham til en kynisk mann som kun tenker på seg selv.
Tiden gikk fort, bildene Stanley Kubrick serverte fikk meg til å drømme meg bort en liten stund. Barry Lyndon er en av de vakreste filmene jeg har sett, selv om jeg spyr i munnen min når jeg ser hvordan menn gikk kledd på den tiden, og hvordan damene sminket seg. Nå skal det sies at det gjorde menn også, skammelig!
