Hemmeligheter.
Dario Argento var i sin storhetstid en sann mester. Nå har jeg fått en ny favorittfilm fra denne regissøren, Deep Red. Deep Red vipper Suspiria av tronen. Deep Red har ikke råskapen til Suspiria, men jeg synes historien fungerer bedre, selv om filmen er litt lang og det er noen fjollete scener med journalisten og protagonisten. Men jeg likte den merkelige humoren i Deep Red, det gjør filmen til det den er sammen med fantastisk filmmusikk av selveste Goblin. Dario Argento og Goblin er en fantastisk kombinasjon som utfyller hverandre, uten begge deler har de kun ett bein å gå på, det blir ikke det samme.
Drapene er ikke like rå som dem vi fikk servert i Suspiria, men detaljene, filmmusikken og atmosfæren som blir skapt før drapene er fra en annen verden. Det er helt vilt å se på hvordan Dario Argento bruker kameraet, der han fyller skjermen med vakre detaljer og filmmusikken av Goblin fyller rommet. Jeg satt med gåsehud flere ganger, dette kalles filmkunst! Energien i scenene når det skjer et drap må bare oppleves!
Det blir rett og slett trist å se på dagens slashere som er så å si helt like. Det visuelle uttrykket er grått og kjedelig, og det er ikke mystikk slik som i de gode gamle giallofilmene. Dagens filmer er ikke elegante nok, de som lager filmene bryr seg heller ikke særlig om filmene da lager. Det viktigste er lønningsposen, ikke å nedlegge så mye arbeid som gjør filmen unik fra andre filmer. Ting var bedre før i mange sammenheng, spesielt filmer som Deep Red viser nettopp det. Elegant, spennende og brutalt. For en film!
