Mother of Tears: The Third Mother (2007)

I need to find the Mother of Tears!

Så er endelig den tredje og siste filmen i Dario Argentos The Three Mothers trilogien her. Trilogien består av Suspiria, Inferno og til sist Mother of Tears: The Third Mother. Suspiria er en klassiker og den beste filmen jeg har sett regissert av Dario Argento. Inferno var et makkverk av dimensjoner, og heldigvis er Mother of Tears: The Third Mother en bedre film enn Inferno, men langt unna Suspiria.

Filmen åpner med en fantastisk låt ved navn (She’s) The Mother of Tears som sitter med en gang, og et drap som vil bli husket i lange tider. En kvinne får buken skåret opp, og blir kvalt med sine egne tarmer. Kan det bli tøffere? Det første drapet i Suspiria er det klasse over, men jeg likte bedre drapet i denne filmen. Det er så mye energi i denne scenen som er litt vanskelig å beskrive. Man må nødt til se det selv.

Jeg var litt skeptisk til Mother of Tears: The Third Mother, for tiden har vel løpt ifra Dario Argento. Men de første 45 minuttene var imponerende og høy klasse over. Jeg trodde faktisk at denne filmen kunne matche Suspiria. Selvsagt måtte filmen rakne i sømmene, og det grusomt til tider. Drapene og effektene er gode helt til Dario Argento finner ut at han skal bruke CGI. Det ødelegger en drapsscene og en flammescene. Det var skuffende at Dario Argento måtte ty til billige CGI effekter. Det er også noen andre scener der du kan se hvor dårlige CGI effektene i filmen er, men det betyr ikke så mye når det er drapene som er hovedretten. Drapene og effektene i seg selv er gode når Dario Argento holder seg unna CGI effekter. Det er lett å se at det er en dukke som får klemt hodet sitt så hjernen spruter i en scene. Takke meg til det enn at Argento bruker CGI som hjelpemiddel. Da er det mye bedre å kjøre effekter på gamlemåten.

Selve historien byr ikke på noe nytt. Mother of Tears: The Third Mother har atmosfæren Suspiria hadde. Det vil si etter de første 45 minuttene forsvinner denne atmosfæren og det føltes ut som om handlingsforløpet gikk rundt i ring uten å komme seg videre. Det var mye godt i løpet av disse 45 minuttene. Det var en ekkel og mystisk atmosfære som jeg ikke har opplevd på en stund.

Skuespillerne er ikke noe å rope hurra for. Dubbing og overspilling er typisk i disse filmene. Selv om Asia Argento er en grei skuespiller, så overspiller hun i en del scener her. Som jeg nevnte over klarer ikke Dario Argento å følge opp de første 45 minuttene, og det blir lange scener uten interessant innhold. Det merkes godt at Dario Argento ikke var i det kreative hjørnet når han skrev manuset. Slutten er veldig skuffende, og det hele er over på ett lite minutt. Skuffende er egentlig et mildt ord i denne sammenheng. Horribel slutt er mer passende.

Karakterdybde kan man se lagt etter, for det finner du ikke her. Det er fryktelig irriterende når man i starten av filmen blir kjent med noen mer sentrale rollefigurer som bare forsvinner, for så i neste øyeblikk dukke opp igjen når nesten filmen er ferdig. Ærlig talt, det er for svakt Dario Argento.

Mother of Tears: The Third Mother er dårligere enn Suspiria, men bedre enn Inferno. Mother of Tears: The Third Mother starter bra, men et dårlig manus gjør at filmen sliter tungt i motbakke etter 45 minutter. Det beste med filmen er filmmusikken, den er det klasse over. Kamerabruket og miljøet handlingen finner sted må også nevnes.

Se Dario Argentos genialitet i 45 minutter. Resten av filmen viser den dårlige siden av Dario Argento.