Det perfekte menneske.
Jeg visste ikke helt hva som ventet meg når jeg satt meg ned for å se 64 episoder av Fullmetal Alchemist: Brotherhood. Jeg elsker den første Fullmetal Alchemist-serien, som gjorde at jeg ble bitt av animebasillen for en periode. Jeg har ikke sett noen nye animeserier på noen år nå. Jeg fikk med meg at det skulle komme nye episoder av Hajime no Ippo og Fullmetal Alchemist, da var jeg solgt, for dette er de to beste animeseriene jeg har sett.
Etter det jeg forstår er Fullmetal Alchemist: Brotherhood tro mot kildematerialet (mangaen). Den første serien tok seg store friheter og fulgte ikke mangaen til punkt og prikke. De tretten første episodene er så å si kopier av den første sesongen fra 2004. Etter det forandrer serien seg totalt med nye rollefigurer og en mye dypere og kompleks historie.
Der originalserien tok seg god tid og satset på en emosjonell reise, byr Fullmetal Alchemist: Brotherhood på det helt motsatte. Her er det blod og avkappede kroppsdeler, tempoet er høyt, det emosjonelle blir ikke mye vektlagt. Rollefigurene er ikke like dype, de får mer skjermtid, men de mangler følelser som skaperne fikk til i den første serien. Jeg har blitt noen år eldre, men jeg satt hele tiden med følelsen av at Fullmetal Alchemist: Brotherhood solgte mye av sin sjel for å nå et bredere publikum, spesielt de yngre. Alphonse Elric fikk man skikkelig vondt av i Fullmetal Alchemist, her er han dum, naiv og ganske slitsom. Dette er ikke den Alphonse Elric jeg husker.
Fullmetal Alchemist: Brotherhood er en god serie, men den kan ikke hamle opp med originalen fra 2004. Dette ble for meg for actionorientert, jeg glemmer ikke de mest intense og emosjonelle scenene fra originalen. Dette er nok en serie som vil splitte fansen i to, begge tolkningene er solide, men det er to forskjellige serier som satser på to ulike områder.
