On my command – unleash hell!
Gladiator er desidert en av Ridley Scotts beste filmer. Skuespillerne er i toppklasse, og Russell Crowe leverer en av sine beste rolletolkninger noensinne som generalen Maximus. Maximus blir forrådt av sine egne og etterlatt for å dø. Men i Gladiator er det ikke bare en skuespiller som storspiller, det er flere som holder like høy klasse. Joaquin Phoenix er som skapt for rollen som den onde og sinnsforvirrede Commodos. Commodos er så ond og utspekulert at man virkelig hater denne mannen, og dette blir videreført til hans menn som er idioter og underdanige denne gale mannen. Connie Nielsen som Lucilla gjør også en fantastisk rolle som søsteren til Commodus. Og man kan ikke glemme Oliver Reed som Proximo. Alle lever fantastiske rolletolkninger, at jeg sjelden har opplevd maken.
Gladiator starter med en forrykende kampscene. Filmen har en av tidenes beste åpningsscener med visuelle kampscener som oser energi. Scenen der Maximus kapper hodet av en fiende og et brennende sverd står igjen i treet, brenner seg fast i minnet. Det er så gjennomført bra, og denne åpningsscenen i skogen setter standarden for hele filmen. For der andre filmer åpner bra og ender med et gjesp, klarer Gladiator å opprettholde kvaliteten helt til siste sekund.
Historien er bra fortalt, og selv om filmen byr på store gladiatorkamper er det mer spennende det som skjer utenfor den store arenaen. Politikk er noe kjedelig greier. Men her blir man dratt inn i denne maktkampen, og det er spennende til siste sekund.
Her er det noen spoilere. Det som er litt interessant og som jeg har tenkt på i ettertid er hva om Maximus hadde klart å rømme og samlet sine menn. Hva hadde skjedd da? Filmen engasjerer, og da blir man litt småirritert når Maximus er så nær, men blir tatt i siste sekund. For filmen er det nok det beste som kunne ha hendt, for ellers hadde Gladiator utviklet seg i retning av Kingdom of Heaven. Etter å ha sett slutten i Gladiator, er det utenkelig med en annen slutt. Slutten i Gladiator er noe av det mest rørende jeg har opplevd å ha sett i en film, og man kjenner tårene presser på.
Gladiator har absolutt alt man kan ønske seg av action, spenning, drama og sterke rollefigurer som du vil huske i lang tid. Filmmusikken er prikken over i-en, og jeg vil si at Gladiator er en komplett film.
Jeg har egentlig ingen favorittfilmer, selv om jeg har noen favoritt skuespillere og regissører. Det er så utrolig mange filmer som gir meg litt eller mye til at jeg klarer å finne noen få filmer, det ville eventuelt blitt ca. 150 favorittfilmer. Dette er filmen som kunne blitt numbero uno.
– Perfekt rollebesetning.
– Fantastisk filming, uten svakheter.
– Dialog som ikke gjør meg flau.
– nydelige brutale kampscener, både storslåtte slag og i arenaen.
– Eksepsjonell produksjonsverdi i alle områder vi ser, samt glimrende SF effekter.
Jeg tipper jeg har sett den første halvtimen ca. 15 ganger og første 1,5 timene ca. 4-5 ganger, noe som er nesten unikt for meg, som alltid snuser etter nye opplevelser og sjelden ser filmer mer enn 2 ganger, 1 gangen for å bare føle filmen, og 2 gangen med litt mer kritisk og kyniske øyne, for å kunne bedømme den som fortjent.
Dette kunne vært den perfekte filmen for meg, jeg elsker historiske storslagne filmer. Dessverre blir den siste halve timen litt for drøy. Jeg kan sette pris på litt “fantasy”, men denne filmen er meget historie “tro” selv om de fleste karakterene er oppdiktet, helt frem til den “sukkersøte” slutten. Kunne ikke enten den gamle hæren ha fått ham ut fra “buret” før den siste forestillingen, så kunne de satt Roma i flammer og kastet diktatoren, der kunne man gjerne ha fått inn en privat kamp, for eksempel på balkongen på palasset med ett brennende Rom som bakteppe. Alternativt kunne han ha blitt drept av overmakten i Colluseum, uten en keiser som blander seg inn i lekene.
Så uten den alt for melodramatiske slutten, kunne dette blitt min favorittfilm. Nå er den bare en av disse ca. 150 filmene jeg setter pris på.
Ønsket meg den samme slutten som du beskriver første gang jeg så den, nå setter jeg mer pris på melodramaen, får skylde på den vakre filmmusikken. Det viktigste er at helten dør, det elsker jeg!
Tenk hvilken fantastisk scene Joaquin kunne fått, der han selv i galskapen sin skjønner at makten er tapt, hvilken dialog han kunne levert. Der på balkongen, med ett brennende Roma som bakteppe.