En ung kvinne reiser til Tokyo for å studere kunst. Hun ønsker å tegne manga, men hun er ikke særlig flink til å tegne. Men hun gir aldri opp.
Det er ikke så mye spesielt med I Hate Tokyo. Det handler om å ikke gi opp selv om man ikke er den beste i det man ønsker å gjøre.
Filmen er innom det meste man opplever i livet. Tap, sorg, sinne, frustrasjon, glede og selvfølgelig kjærlighet. Protagonisten møter mange forskjellige mennesker når hun bosetter seg i Tokyo. Hun begynner å jobbe som en barvertinne mens hun studerer kunst.
Hun forsøker hele tiden å få publisert sitt arbeid, men det er ingen som blir imponert over tegningene hennes. Men så begynner hun å bli litt desperat og ekkel, og hun lar seg inspirere av nabokvinnen som stadig har sex. Da lærer man at man kan hente inspirasjon når man minst venter det.
I Hate Tokyo er en veldig forutsigbar og trygg film som kanskje kan inspirere yngre personer i samme livssituasjon. Det er ikke direkte en dårlig film, men det er ikke en film for de eldre følte jeg, selv om man selvfølgelig vil oppleve mye av det samme som protagonisten i I Hate Tokyo gjør. Men da har man også fått noen år på baken, og man har lengre livserfaring.
