I Himizu følger vi to tenåringer som ikke har det lett hjemme. Den ene tenåringsgutten har en voldelig far og en mor som ikke bryr seg om ham. Tenåringsjenta er ikke ønsket av sine foreldre, de har laget en hjemmesnekret galge slik at hun kan henge seg og de kan gå videre med livet sitt.
Himizu er etter min mening en av de beste filmene regissør Sion Sono har laget. Hans beste film er fremdeles Suicide Circle, jeg rangerer Himizu på en fin andreplass.
Himizu er en bekmørk film der de to tenåringene virkelig får kjørt seg fysisk og psykisk sett. Filmen er ikke grafisk, men den er så kald og hatefull mot tenåringene at man føler seg tom når rulleteksten dukker opp. Hvem er jeg, er det mange som spør seg selv i filmen. Her er det mange som har fått ødelagt sine liv under oppveksten.
De to sentrale skuespillerne er gode i sine roller. Dessverre så blir vi vitne til litt for mye overspilling, jeg tenker spesielt på all hylingen som kommer til å skremme mange seere som ikke er vant til japansk overspilling når karakterene hyler ut dialogen sin. Selv undertegnede fikk nok, det her ble for mye!
Jeg har et elsk-hat forhold til regissør Sion Sono. Han har virkelig begynt å finne stilen han er best på med ødelagte mennesker. Han har distansert seg litt fra Takashi Miike. Klart filmen blir litt for kald, men poenget kommer frem når verden går i mot unge og skjøre sinn som er uskyldige ofre for en gal og brutal verden. Hvem kan du snakke med og søke trøst hos når dine egne foreldre hater deg?
