To brødre, to forskjellige liv.
Hirokazu Koreeda er en god regissør. Av filmene jeg har sett forbinder jeg ham med en ting, realisme og hjertevarme. I Wish er nok en virkelighetsnær film, en film med så mye hjertevarme at jeg følte mitt kalde hjerte ble tinet opp. Filmmusikken, skuespillerne og vakre bilder roet meg totalt ned, jeg ble slukt inn i historien og karakterene. Hirokazu Koreeda får det til å virke så enkelt, noe det ikke er. Japan er et vakkert land der alt virker så hyggelig, og det var hyggelig å se en film der elevene tok vare på hverandre. Det var litt sjalusi, men ingen slåsskamper og annet tull. Urealistisk? Ja, men det er slik det burde være i virkeligheten også. Verden er brutal nok senere i livet, så idyll i oppveksten med glede og harmoni ønsker jeg alle barn.
Dette er karakterer man kan relatere til. Alle har vært barn, og barna vi følger vil du kanskje dra kjensel på. Noen av dem var dine nærmeste venner når du vokste opp, tankene de tenker er garantert noen tanker du tenkte selv. Og når de legger ut på sin lille oppdagelsesferd der tog skal sees og brødre skal gjenforenes i en liten stund, så treffer Hirokazu Koreeda en perfekt innertier med I Wish.
I Wish er for meg en perfekt hjertevarmer av en film. Barneskuespillerne er fantastiske, den type kvalitet vil du aldri finne i en Hollywood-produksjon, det kan jeg love deg. Japanske barneskuespillere er i en klasse for seg selv, de er så naturlige og rolige. Den yngste broren er fantastisk som en sprudlende hjerteknuser, mens hans eldre bror er oppgitt og trist over at familien har blitt splittet opp.
2011 var pokker meg et fint filmår. Jeg er gjerrig på å gi filmer full pott, men i år har jeg gitt to filmer æren av å bli kalt klassiker. Den ene filmen er Drive, den andre filmen er I Wish. Virkelighetsnære filmer behøver ikke å være trege og triste, I Wish er sprudlende med et fint budskap. Livet går alltid videre, det skjønner selv barn underveis.
