Hyttetur.
Into the White er basert på sanne hendelser om to briter og tre tyskere som krasjlander i Norge, og der finner de en hytte de må dele. Into the White er en grei underholdningsfilm som aldri overrasker. Filmen tok meg tilbake til to sørkoreanske filmer, Welcome to Dongmakgol og Joint Security Area, som byr på veldig mye av det samme man finner i Into the White. Har man sett en del av disse filmene, så vet man at den flinkeste tegneren i gruppen alltid ligger tynt an.
Dette er den vanlige historien om uventet vennskap i en vanskelig tid og situasjon. Britene er snobbete og uvennlige, tyskerne er de mest sympatiske. Men mot slutten så blir nordmennene den felles fienden, dette er den vanlige formelen.
Det er litt nerve her noen ganger, men man føler aldri at britene og tyskerne vil gå i strupen på hverandre. Det meste blir løst med sort humor. Man blir også vitne til noen idiotiske valg som er så dumme at jeg tror ikke det skjedde i virkeligheten.
Når gutta blir bestevenner, blir det klissete og uinteressant når karakterene forteller sin vonde historie om det som har skjedd like før krigen. Da blir også den mest emosjonelle scenen veldig forutsigbar, jeg ble ikke særlig rørt i det hele tatt.
Skuespillerne gjør jobben sin, selv om Rupert Grint blir litt slitsom i lengden med sin umodne oppførsel. Stig Henrik Hoff og David Kross er klart de to beste her, de stjeler hver eneste scene de er med i.
Into the White er en grei film som ikke byr på noen overraskelser selv om den er basert på sanne hendelser. Jeg anbefaler heller å sjekke ut sørkoreanske Joint Security Area og Welcome to Dongmakgol.
