Margaret Thatcher har blitt en gammel kvinne, hun lider av demens. Hun har selskap av sin avdøde ektemann, og hun mimrer tilbake når hun en gang var en av tidenes mest forhatte personer i Storbritannia.
Nå er ikke undertegnede så interessert i politikk, jeg tåler ikke trynene på de fleste politikere. Jeg må ærlig innrømme at det var slitsomt å se The Iron Lady. Margaret Thatcher var virkelig en kvalm kvinne, med en kvalm stemme, stygt hår og hennes personlighet kunne jo ikke bli mer råtten, for hun var ikke like selvopptatt, slik blir hun fremstilt i filmen. Men til hennes forsvar hadde hun vel noe å bevise med en gjeng med slitsomme menn rundt seg hele tiden. Da er det selvsagt viktig å vise ryggrad, men denne kvinnen var uansett fæl.
Meryl Streep spiller selvsagt bra, men selve filmen sliter litt her og der. Spesielt var det ikke interessant å følge den demente Margaret Thatcher og hennes avdøde mann, disse scenene var kjedelige. Da var det mye mer interessant å gå tilbake i tid der man ser hennes viktigste kampsaker, spesielt for oss uvitende. Men så er jo spørsmålet, tar filmen veldig hardt i med tanke på hvordan hun virkelig var?
The Iron Lady blir litt langtekkelig i perioder der rytmen ikke stemmer. Det beste hadde nok vært å droppe scenene som fant sted i filmens nåtid, og kun fokusert på fortiden fra a til å.
