En mann får seg en ny jobb. Hans jobb går ut på å rengjøre boliger hvis eieren har dødd. Han prater ikke så mye, og en av hans kolleger er en kvinne som har en mørk fortid bak seg. Etter hvert lærer de hverandre å kjenne, og den unge mannen åpner seg opp og forteller sin historie om hva som skjedde med ham på skolen når han var yngre.
Life Back Then er en type film som kan minne meg om en annen japansk film som kom ut i 2009, det var filmen Departures. Temaet er død og minner, og den sterkeste delen i filmen er når firmaet som den unge mannen jobber for må rengjøre boliger etter at noen har dødd der. De sorterer ut eiendeler, en eske er for søppel og den andre esken er for gjenstander som de mener ikke burde kastes.
Så har vi forholdet mellom den unge mannen og den unge kvinnen. De forteller sin historie, filmen fokuserer spesielt på det den unge mannen har å fortelle og hva han opplevde på skolen når han var ung.
Mitt problem med Life Back Then er at jeg ikke helt likte den unge mannen. Hvis jeg husker riktig, så sier han at han har bipolar lidelse, det kan så være, men han er så jævla irriterende! Han stammer, han sier ikke mye og han overreagerer. Jeg ville bare se jævelen dø!
Og til slutt har vi noe av det viktigste i en film, nemlig slutten. Slutten stinker noe så jævlig, den er så generisk, idiotisk og helt unødvendig. Her er vi vitne til det som er svakheten i japanske filmer, de elsker ulykker som enten dreper eller som krøpler en sentral karakter.
Det er mye positivt å hente her, men uheldigvis fokuserer filmen på en karakter det er vanskelig å like. Ta deg sammen mann!
