Metallica: Some Kind of Monster (2004)

Gruppeterapi.

Jeg var stor fan av Metallica på 80-tallet, men etter albumet Metallica (1991), ble aldri Metallica de samme igjen. Energien og råskapen forsvant, og selv om de prøvde å gå litt tilbake til røttene med albumet St. Anger (2003), var det etter min mening et mislykket forsøk. En annen ting jeg aldri helt har klart med Metallica er James Hetfield som vokalist, han er rett og slett kjedelig å høre på. Jeg tror jeg holder meg til power metal, Michael Kiske, Kai Hansen og Tobias Sammet er tingen for meg, vokalister med rekkevidde. James Hetfield har aldri vært en stor vokalist, en av de kjedeligste med tanke på popularitet. Det jeg alltid har likt med Metallica før albumet Metallica (1991), er det instrumentale som er herlig å høre på. Mye energi.

Metallica: Some Kind of Monster er en dokumentar der vi følger Metallica på en skikkelig nedtur. James Hetfield legges inn for sin alkoholisme, Lars Ulrich og Kirk Hammett vet ikke hva som vil skje videre. Med hjelp av en litt innpåsliten og merkelig terapeut, prøver de å finne tilbake til hverandre. Men det tar sin tid, spesielt for James Hetfield og Lars Ulrich, som ikke tåler hverandres nærvær.

Mitt inntrykk av Metallica ble ikke så dårlig som forventet. Mange har sterke personligheter, og når ingen sier ifra, tror man selv at oppførselen man har er normal. James Hetfield er en drittsekk, Lars Ulrich er en drittunge. Kirk Hammett er egentlig en feiging som ikke står opp for seg selv. Han sier at han ikke vil la egoet sitt ødelegge for Metallica, jeg sier tull og tøys, mannen er jo feig og falsk. Å se forvandlingen til James Hetfield er utrolig. Han finner seg selv først etter mange år. Han er ærlig, sier hva han er redd for, dette skal han ha mye skryt for. Lars Ulrich er ikke en person jeg ville hatt bekjentskap med. For en sutrete og furten liten mann! Hele fyren er uspiselig. Er det en mann til som trenger profesjonell hjelp i Metallica, er det Lars Ulrich. Kanskje ikke rart han er så merkelig når man ser hans far, en merkelig skrue det der.

Metallica: Some Kind of Monster er en god dokumentar om et av verdens største band der bandmedlemmene ikke viser seg fra sin beste side. De er bare vanlige mennesker de også.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.