Kina er i krig og de trenger krigere. Ingen kvinner får lov til å være soldater, men en yngre kvinne som kaller seg for Mulan tar plassen som hennes far har fått siden han har sviktende helse. Men hun må gjøre alt for å skjule sin identitet, noe som ikke bestandig er like lett.
Jeg var litt skeptisk når jeg satte meg ned for å se Mulan. Grunnen til det er de stereotypiske karakterene som Hollywood liker å fremstille når de lager asiatiske filmer. Disse stereotypiske karakterene møter man selvsagt i Mulan, men de irriterte meg ikke like mye som jeg først trodde de skulle gjøre. Med tanke på at jeg ser så mye asiatisk film, har det blitt slik at jeg irriterer meg like mye når jeg ser ekte asiatiske filmer med hvite stereotypiske karakterer, som jeg gjør når jeg ser filmer laget i Hollywood der handlingen er lagt til Asia.
De fleste har vel hørt historien om Mulan , den unge kvinnen som ble en kriger. Mulan byr på det man forventer når man ser en animasjonsfilm laget av Walt Disney. Det vil si fargerike karakterer, sang og søte dyr. Det er den klassiske formelen, noen ganger funker den ikke, mens andre ganger kan man hygge seg med universet som Walt Disney har skapt.
Og jeg hygget meg i dette universet. Jeg likte karakterene, jeg likte animasjonen og selv ikke sangnumrene tok knekken på meg. Mulan skaper en hyggelig atmosfære selv om det er krig i Kina og skurkene er i nærheten. Det hele er så uskyldig at det er nesten umulig å ikke bli sjarmert.
Men filmen burde ha forklart de yngre seerne hvorfor kvinner blir sett ned på i Kina. Karakterene sier ting, men filmen går ikke i dybden på det temaet, noe den burde ha gjort.
Mulan er en lett og hyggelig film som underholder, og spilletiden er på kun rundt 80 minutter, så tiden går fort unna.
