Tonight it ends, win, lose… it doesn’t matter, it ends tonight. It’s my fight.
Når jeg vokste opp var wrestling det store. Nå er det mixed martial arts som gjelder. Jeg ser fremdeles mer på wrestling enn på MMA. Jeg har alltid vært interessert i kampsport, men jeg liker mer show og store karer som boler seg, så da er wrestling mer min greie.
Never Back Down er en moderne utgave av The Karate Kid. Ikke like dyp, ikke like god som The Karate Kid. Historien har blitt fortalt tusen ganger tidligere. Gutt begynner på ny skole, gutt blir banket opp, gutt begynner å trene mixed martial arts og gutten møter den store stygge ulven når filmen nærmer seg slutten.
Never Back Down er en helt ok film til det gjenstår rundt 20 minutter. Hvordan Ryan McCarthy lokker til seg Jake Tyler er forkastelig, spesielt når de hilser på hverandre når filmen slutter. Alt er da plutselig glemt? Jeg hadde et lite håp om at Never Back Down ikke ville ta den veien med en typisk ond person som gjør alt for at vår helt skal akseptere utfordringen. Hvorfor kunne man ikke lære litt av Jackie Chans Gorgeous eller forholdet mellom Anno Tanaka og Huo Yuanjia fra Fearless? Jeg er drittlei av denne svart/hvitt verden. Det er også lite troverdig hvor raskt Jake Tyler lærer seg mixed martial arts. Det er ikke noe man lærer på noen år. Slike ting ødelegger mye av troverdigheten til Never Back Down.
Kampscenene er helt ok, men igjen er de lite troverdige. Det får da være måte på hvor lett man klarer å komme seg ut av vanskelige situasjoner. Nå er dette en film for den yngre garde, da skal det jo selvsagt være stilig og kult. Hadde man satset på realisme hadde ikke resultatet blitt like underholdende.
Never Back Down er det jeg kaller en halvferdig film. Filmen klarer aldri å bygge opp rollefigurene og historien er veldig svak. Typisk en film som har for mange baller i luften og en dårlig regissør. Er man kampsport interessert er filmen verdt en titt, men noen ny The Karate Kid er den ikke.
