En mor etterlater sine fire barn i en leilighet. De må klare seg på egenhånd, og det er eldstemann på 12 år som må ta ansvaret.
Nobody Knows er basert på sanne hendelser som skjedde i Japan rundt 1988. Filmen har blitt skrytt opp i skyene, men den skuffet meg litt. Etter å ha undersøkt hva som egentlig hendte, så fremstår Nobody Knows nesten som en solskinnshistorie. Det som skjedde er så brutalt og jævlig, og jeg skjønner ikke hvorfor den fulle sannhet ikke ble vist. Er det noe Japan som filmland er kjent for, er det å vise de mest groteske ting som man aldri ville ha sett i en Hollywood film. Regissøren ville sikkert selge denne filmen utenfor Japan også. Dermed måtte han tone ned sannheten litt.
Nobody Knows er en god film. Men det blir mange spørsmål. Hvorfor var det ingen mennesker som sa ifra til rette instanser. Folk må jo se at ungene vasker klærne ute på en bane, og den eldste er møkkete og har hullete klær. Han får utlevert mat i en butikk, men fremdeles ringer det ingen bjeller? For meg kunne filmen hatt tittelen Nobody Cares.
Barneskuespillerne gjør en fremragende jobb, og er noe av det beste jeg har sett. Her har Hollywood noe å lære når det gjelder barneskuespillere. Her er de troverdige, og alle har forskjellige personligheter. Mens i Hollywood er det ikke mange som har det. Jeg tror ikke at Hollywood hadde klart å finne fire barneskuespillere i det hele tatt som var i nærheten av disse japanske skuespillerne. Da måtte isåfall Dakota Fanning spilt alle rollene.
Nobody Knows har ikke en skikkelig slutt, og en må tenke ut slutten selv. En bra film, men etter å ha lest den virkelige historien hadde dette vært en av de mest gripende filmene som hadde vært laget hvis ikke regissøren hadde tilpasset seg vesten.
