Always remember your promise to me. Never let nobody or nothing turn you into no cripple.
Jeg føler det er riktig å sammenligne Ray med Walk the Line. Begge artistene hadde mye til felles, bare at Ray Charles hadde et stort handikapp med at han var blind, så en må bare ta av seg hatten for hva Ray Charles klarte å utrette med sitt handikapp. Som med Johnnie Cash skjedde det noe grusomt i barndommen. Begge mistet sine brødre i en ulykke, begge ble narkomane.
Etter å ha sett Ray, følte jeg hele tiden at filmen var en stor skuffelse sammenlignet med Walk the Line. Walk the Line var så godt gjennomført i alle ledd, jeg syntes synd og følte med Johnnie Cash, det skjedde ikke med Ray Charles. Johnnie Cash var også en idiot, men Walk the Line og Joaquin Phoenixs rolletolkning var så bra at det utrolige skjedde at jeg fikk vondt av karen.
Ray føltes ut som en halvferdig film. Det er mye musikk, dumme valg, men jeg fikk aldri vondt av Ray Charles. Det har nok mye med manuset å gjøre, og hvordan Jamie Foxx tolker sin karakter. Det føltes veldig halvhjertet ut. Enten så tar jeg feil, at Ray Charles var en slik person i virkeligheten, eller så er det manuset og rolletolkningen. Jeg vet svært lite om Ray Charles. Jeg har selvsagt hørt en del låter, men igjen er musikken til Johnnie Cash noe helt for seg selv og det gjør Walk the Line til en perfekt film. Musikken til Ray Charles er ikke helt i min gate, da liker jeg mye bedre Jerry Lee Lewis.
Popularitet kan gjøre en person til en idiot. Det skjer hele tiden, og det krever styrke å konfrontere sine demoner. Der skal Ray Charles ha all ære, han ga ikke opp. Men manuset til Ray er for svakt. Jeg visste ingenting om Johnnie Cash, men jeg følte at man ble godt kjent med ham i Walk the Line. I Ray irriterte jeg meg over hvor fort ting gikk unna, kanskje man gapte over for mange år i karrieren til Ray Charles?
