Joy Division, you cunt!
Nå har ikke undertegnede noe forhold til Ian Curtis eller bandet han spilte i, Joy Division. Jeg klarer rett og slett ikke denne type musikk som blir for rølpete. Jeg har alltid vært en heavy metal fan, men elsker også f.eks. norske Midnight Choir.
Gi meg farger sa kompisen min når filmen startet. Gi meg god musikk og interessante rollefigurer sa undertegnede. Ingen av oss fikk det vi ville ha. Nå hadde jeg heller ikke noe forhold til Johnny Cash, men etter Walk The Line ble jeg fascinert over livet til Johnny Cash og musikken hans. Det ble jeg ikke av Control.
Jeg brydde meg lite om rollefigurene, og Ian Curtis irriterte meg bare. Jeg klarte ikke fyren, og da kommer det ikke som noen overraskelse at jeg heller ikke klarte filmen. Som band på en scene var det som å se zombier spille. Gørr kjedelig å se på, og like ille å høre.
Nei, dette var bortkastet tid om et kjedelig band og en feig mann som tar sitt eget liv i en alder av 23 år. Det er jo typisk at blir man litt kjent og dør en tidlig død, så blir man erklært geni. Ian Curtis og Joy Division kan jeg ikke si fortjente det.
Nå håper jeg biografien til Motley Crue, The Dirt, blir filmatisert. Der har vi tidenes musikkfilm hvis manuset blir bra nok.
