Into the Wild (2007)

If we admit that human life can be ruled by reason, then all possibility of life is destroyed.

Into the Wild er basert på sanne hendelser, og i regissørstolen finner vi Sean Penn. I filmen følger vi Christopher McCandless som har hele livet foran seg. Han er skarp og mangler ingenting. Eller gjør han det? Han bestemmer seg for å reise til Alaska, der han skal leve i isolasjon og kun ha Guds natur rundt seg. Men før han kommer til villmarken i Alaska, venter store og små opplevelser som han ikke kunne ha vært foruten.

Into the Wild er absolutt en av de beste filmene som kom ut i 2007. Jeg har nevnt det tidligere med Oscar-utdelingen, men Oscar -utdelingen har for meg mistet all troverdighet. Selvsagt er det mange verdige vinnere, men det er også en hel haug med filmer som ikke skulle ha vunnet eller vært blant de nominerte. Dråpen som fikk begeret til å flyte over var 2007 utdelingen med Martin Scorseses The Departed. Det er nok skrekkeksempler opp gjennom årene. Into the Wild er ikke blant de nominerte i klassen beste film, skuespiller eller regissør. Men det er Juno og Michael Clayton. Ja, Michael Clayton! Hårreisende, og jeg kunne ikke gi mer faen i hvem som vinner. Michael Clayton har da ikke noe å gjøre i beste film kategorien. Det er en middelmådig film, det er ikke Into the Wild.

Into The Wild ga meg mye. En film om å finne seg selv og komme seg vekk fra råskapen og den materialistiske verdenen vi i dag lever i. Noen mener Christopher McCandless var en tulling, jeg mener han var modig og tro mot seg selv. Vi lever i en verden der vi på et A4 ark skal fortelles hvordan vi skal leve og hva vi trenger. Hvis noen bryter disse reglene er man en freak og en tulling. Det er bare en ting jeg ikke likte med Christopher McCandless, og det var at foreldrene levde i uvisshet. Han kunne i det minste holdt kontakt med dem på en måte, for han var myndig og da er det lite foreldrene kan gjøre. Slik gjør man ikke!

Underveis møter Christopher McCandless en del interessante mennesker, og Christopher McCandless berører disse menneskene med sin filosofi og væremåte. Han står for det han gjør, og han lever livet slik han vil leve det. Det er det ikke alle som gjør.

Jeg satt med tårefylte øyne på slutten, både av sorg og glede om en modig mann som levde sitt liv. Into the Wild har flotte naturbilder og fantastisk filmmusikk som passer ypperlig til scenene. Nå er det Eddie Vedder som står for mesteparten av filmmusikken, og det er en scene som for meg er noe av det sterkeste og vakreste jeg har sett på film. Det er når låten Society blir spilt. Før denne scenen har Christopher McCandless oppsøkt sivilisasjonen igjen, men han liker ikke det han ser og litt senere får han grisebank. Da velger Sean Penn å gå litt frem i tiden der vi ser Christopher McCandless er tilbake i villmarken. En helt rå scenen, og jeg får gåsehud når jeg hører låten og tenker på akkurat den scenen. Grunnen til at denne scenen stikker seg så ut, er hendelsene og inntrykket vi får når Christopher McCandless er tilbake i sivilisasjonen igjen. Teksten og låten er så sår, og det er også bildene vi får servert. Det blir en tur til helvete før vi igjen er tilbake i himmelen.

Nå har det gått noen dager siden jeg så Into the Wild, men jeg klarer ikke å få filmen ut av mitt hode. Den rørte noe dypt inne i meg, og jeg kan ikke få anbefalt denne filmen nok.

Sean Penn og Into the Wild fortjener en haug med Oscar-statuetter. Til siste må jeg nevne Emile Hirsch. Han leverer en fantastisk rolletolkning som Christopher McCandless, og det er nesten ikke til å tro at karen er mest kjent for sin rolle i The Girl Next Door fra 2004 med Elisha Cuthbert. Han har en stor fremtid foran seg, og jeg gleder meg til å se mer av den karismatiske Emile Hirsch.