Resident Evil: Extinction (2007)

Climbing the Eiffel Tower… with a high powered rifle. A few years ago that would’ve caused quite a stir.

Så var det duket for den tredje Resident Evil filmen, og dette var dårlige greier. Jeg synes den forhatte Resident Evil: Apocalypse er den beste i serien, og Resident Evil: Extinction den dårligste. Jeg forbinder Resident Evil med store hus og laboratorium under bakken, ikke store områder som det er i Resident Evil: Extinction.

Jeg er ikke noen stor zombie fan, og jeg finner zombier kjedelige skapninger som ikke er skremmende. Resident Evil: Extinction er faktisk en kjedelig actionfilm med sett det før og sett det mye bedre. Det første jeg reagerte på var antrekket til Alice som er noe av det styggeste jeg har sett på en så vakker kvinne som Milla Jovovich. Historien for meg nå er uinteressant, og som i de to første filmene er det null spenning her. Lær av Silent Hill filmen, den klarte å skape mye av den stemningen som var i spillene. Og det er bra med tanke på at det er noe helt annet å sitte med spillekontrolleren i hånden og styre figuren selv. Det er vanskelig å få til, men det er ikke umulig. Resident Evil serien klarer ikke å skape den stemningen, og serien ble forvandlet til rene actionfilmer uten en egen identitet. Muterte hunder og kråker er ikke skremmende skapninger i disse filmene, bare i spillene. Det handler om å bygge opp disse scenene slik som i spillene. Men nei, la helvete bryte løs med en gang og skyt alt i fillebiter.

Resident Evil: Extinction byr på rimelig god filmmusikk, og når først en actionscene på slutten med Tyrant begynner å fungere, er den plutselig over på et blunk. Slutten er pinlig, og jeg trodde det ikke var sant. Spillefilmene av Resident Evil serien håper jeg nå er død. Det er ikke noe særlig mer å fortelle her. Historien er ute å kjøre, og actionscenene er oppbrukte og kjedelige. La nå dette være den siste spillefilmen av Resident Evil. Hvis man absolutt skal lage en ny film, la noen få lage en film som er basert på spillene.