Why go on living when we can bury you for $49.50?
Once Upon a Time in America er en litt vanskelig film. Den innehar kvaliteter, det er bare at de to første The Godfather-filmene gjør det meste riktig, og Once Upon a Time in America gjør veldig mye galt.
Spilletiden er lang, nesten 4 timer! Sergio Leone er overalt med historiefortelling, og filmmusikken blir repeterende og ganske kjedelig i lengden. Dette er en film som ønsker å være emosjonell og tøff. Tøff er den, men på det emosjonelle plan feiler den. Vennskapet mellom Noodles og Max følte jeg aldri var så sterkt som filmen skulle ha dettil. Igjen må jeg henvise til en film som gjør alt riktig, sørkoreanske Friend (2001). Der følte man vennskapet, man ble med på opplevelsene der vi så hvordan rollefigurene knyttet sterke bånd. Scenene vi ser i Once Upon a Time in America klarer aldri å skape denne følelsen, og det blir også filmens store svakhet.
Den første halvtimen er kaotisk og har en herlig nerve. Etter det er filmen overalt med voldtekter, kameratskap, kriminalitet og målsetninger. Rollefigurene lærer vi nesten ikke å kjenne, igjen en stor skuffelse. La meg i det minste grave litt i sinnet på de fire sentrale rollefigurene, la oss blir kjent med dem og la dem fortelle oss hvem de er. Men nei, de er bare skurker som lever livets glade dager og som ikke har mye personlighet. Skuffende, meget skuffende. Rollefigurene er så enkle og tomme, og når det først dukker opp noen nye og interessante rollefigurer, blir de plutselig glemt. Det er så rotete fortalt alt sammen.
Max er ute etter mye penger og makt, Noodles er selvopptatt og behandler kvinner som dritt. Den eneste kvinnen som betyr noe for ham ødelegger han når han får en kald skulder. Etter det forandrer Noodles seg til det bedre, det er alt. Men hevn vil ødelegge resten av hans liv når en gammel kjenning dukker opp når Noodles har blitt en gammel mann. Skyldfølelsen har ødelagt hans liv, men det er ikke over, og det er poenget med filmen. Noodles er den som forandrer seg, mens andre fremdeles tråkker i samme fotspor.
Skuespillerne er også av blandet kvalitet. William Forsythe er elendig, og hans rollefigur er underutviklet som de fleste i filmen. Burt Young viser klasse med en stor buse hengende ut av nesa. Han har alltid vært skitten og ekkel, busemannen stadfester det inntrykket. Robert De Niro og James Woods er selvsagt strålende, det samme kan ikke sies om de yngre skuespillerne som overspiller og som ikke takler å levere naturlige rolletolkninger.
Jeg er ikke i tvil om at Once Upon a Time in America er en oppskrytt film. En føler virkelig at Sergio Leone vil lage sin mafiafilm, men han roter det skikkelig til i perioder med langtekkelige scener og ganske slapp historiefortelling. Han prøver så godt han kan, men han er rett og slett ikke en god nok regissør. Selv Sergio Leone er oppskrytt har jeg funnet ut. Han hadde sine cowboyfilmer, der bemerket han seg, men de er ganske tomme de også ser man på de enkle rollefigurene. Når en ser på Once Upon a Time in America ser man at han har tatt seg vann over hodet. Han hadde sine begrensninger som regissør, og det måtte Once Upon a Time in America lide for. Det er en god film, men svakhetene er så synlige hele tiden.
