No! No! No! No! No!
Som de fleste på min alder som er filminteresserte, så jeg noen av Planet of the Apes-filmene når jeg vokste opp, men jeg husker ikke hvem jeg så av de fem filmene. Jeg må besøke de fem første filmene igjen, for Rise of the Planet of the Apes vekket apetitten igjen.
Glem Transformers som ødelegger det meste de kommer over, apene hadde vunnet over robotene med sin intelligens. Når først apene lager trøbbel er det så elegant og dramatisk med vakre actionsekvenser og med mye dramatikk. Du heier ikke på de onde menneskene, du heier på apene, og det skulle bare mangle etter all mishandlingen de blir utsatt for av menneskerasen. Men det er lite kult å se Draco Malfoy fra Harry Potter-filmene spille den samme og tomme rollen som han alltid gjør. Han stinker som skuespiller, og er filmens store minus. Brian Cox skulle mishandlet apene, mannen er jo sjef som skurk.
Rise of the Planet of the Apes er faktisk en ganske så emosjonell film med mye følelser. Andy Serkis er fantastisk som Caesar. Animasjonen i ansiktet til Caesar er til nå det beste som er laget i en film, bevegelsene og kroppen kan fremdeles bli bedre.
Det var svært få som hadde tro på Rise of the Planet of the Apes, meg inkludert. Originalen som Tim Burton voldtok er fremdeles sår i ræva, og det er et sår som Rise of the Planet of the Apes har plastret igjen. En ganske ukjent regissør, Rupert Wyatt, viser at det er fremdeles noe som heter talent. Jeg har ikke sett noen av filmene han har regissert, men med tiden han har å rutte med i Rise of the Planet of the Apes, klarer han utrolig nok å lage en emosjonell film og en god actionfilm. Manuset er virkelig bra, tenk hvis man kunne sagt det samme om Transformers-filmene, tenker spesielt på den andre og tredje filmen.
Rise of the Planet of the Apes setter i det minste de to siste Transformers-filmene på plass. Dette er årets store overraskelse.
