Rock on!
Bilde: 2.40:1
Lyd: DTS-HD Master Audio 5.1
Undertekst: Norsk
Ekstramateriell: Legends Of The Sunset Strip – With host Bret Michaels, The Stories We Sing, Defining A Decade, Any Way You Want It – Music Featurette
En ung kvinne reiser til Los Angeles der hun møter en ung mann og de faller for hverandre, men en rockelegende splitter dem. Spørsmålet er om kjærligheten de hadde var sterk nok til at det kan bli de to.
Rock of Ages har ikke mye til historie, og låtene som blir sunget i filmen har heller ikke så mye med handlingen å gjøre. Men filmen er nok mest myntet på oss som vokste opp på åttitallet. Låtene tok meg tilbake til en spennende tid jeg savner, det var da menn var menn, og kvinner var kvinner. Nå har det nesten blitt omvendt i dagens samfunn, og god musikk eksisterer nesten ikke lenger.
Et problemet er at selve filmen blir for glatt og snill. Det er dessverre flere låter her som ikke passer, jeg tror flere som undertegnede ville ha tyngre låter med en mer røffere stil, men da hadde vi fått en helt annen type film. Og som vi vet er det ingen som vil lage The Dirt, biografien til Motley Crue, så jeg tror dette er det beste vi vil få, og det er selvsagt synd.
Man ser at skuespillerne har det morsomt når de lagde filmen. De fleste kan faktisk synge, men jeg ble mest imponert over Catherine Zeta-Jones, som var skikkelig frekk og deilig. Scenene med Tom Cruise blir litt lange, og drepte tempoet til filmen. Men han er herlig slesk som en sliten rocker skal være.
Selvsagt får man ikke høre alle sine favorittlåter i denne filmen. Det manglet noen skikkelige klassikere i min bok, men totalt sett så tok filmen meg tilbake til åttitallet, og det var også poenget. Men låten til Foreigner, I Want To Know What Love Is, ble regelrett voldtatt i en av tidenes mest rareste sexscener jeg har sett i en spillefilm. Hva tenkte de på?
Rock of Ages fikk ikke særlig god mottakelse når den ble lansert. Og jeg kan skjønne hvorfor da historien er så simpel og tom, og det blir kun sunget låter på rad og rekke for minnenes skyld. Men dette er uansett en artig film å se hjemme da lydsporet rocker, og de fleste skuespillerne klarer å synge rent. Men så var det historien da.
Bilde: 9/10 Lyd: 9/10 Ekstramateriell: 6/10
Bildekvaliteten er god med mye farger. Det er ikke det skarpeste bildet jeg har sett, men utover det er det svært lite å klage på her.
Lyden er god, det eneste er at det mangler mer bass og trykk. Ellers er dette et luftig lydspor der sidehøyttalerne blir brukt mye når filmen rocker.
Ekstramaterialet som er verdt å nevne er mimring med gamle rockestjerner som forteller om 80-tallet og deres minner om dette fantastiske tiåret da musikken virkelig skinte. Det er også en bakomfilmen som varer i 36 minutter.
Nesten alle låtene blir voldtatt på det værste, hadde jeg skrevet en eneste av de låtene som ble radbrekket ville jeg saksøkt hele jævla produksjonselskapet. Alle skuespillerne stinker, de fleste fordi de ikke kan bedre, mens andre, som Cruise og Zeta-Jones fordi manuset er ikke brukandes som dasspapir engang og regisøren Adam Shankman ikke er dugandes til å filme sine egne ungers bursdagsfest. For aller første gang siden jeg begynte å interessere meg for film!
-1/10!!!!
Heldigvis sang ikke de som sang mest i filmen surt. Og vi slapp John Travolta i fatsuit, og Pierce Brosnans sangstemme, selv om Giamatti skulle holdt kjeft.
En film med mange problemer, men den kunne vært mye verre. Lydsporet er bra, og da hygger jeg meg alltid litt ekstra.