Six Feet Under: Season 5 (2005)

Døden vill alltid innhente oss.

Da var jeg endelig ferdig med Six Feet Under. Totalt sett skuffet serien med kvalmende rollefigurer som jeg heldigvis ikke kjenner så mye igjen i min omgangskrets. Jeg er ikke perfekt, jeg har mange feil, men å kunne relatere til rollefigurene i Six Feet Under er umulig for meg. Det er kun to normale mennesker i serien, David Fisher og Keith Charles. Greit at de i starten er noen horebukker, spesielt David Fisher, men etter noen sesonger er de normale mennesker jeg kan relatere til. Ser man på Nate Fisher finner man en psykisk syk mann som er forvirret. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor mye jeg hatet denne rollefiguren, han er så egoistisk og slitsom, jeg ville se ham dø. En som er nesten like ille er Brenda Chenowith. Sammen utgjør de kanskje tidenes verste og kvalmeste kjærestepar. Ruth Fisher er en surpomp som bare syter og klager, Claire Fisher er en bortskjemt drittunge som trenger hjelp for sitt bruk av narkotiske stoffer. Margaret Chenowith er moren, svigermoren og bestemoren fra helvete. En psykiater som knuller alt hun ser, og drikker som en svamp, rett og slett et forferdelig menneske. Federico ‘Rico’ Diaz er en usympatisk drittsekk som er falsk som pokker, eneste han tenker på er penger.

Større avsløringer følger i dette avsnittet. Jeg fikk et ønske oppfylt i den siste sesongen. Jeg fikk se Nate Fisher dø, og det er et av de beste øyeblikkene jeg har opplevd innen film og TV. Det kom ut av intet, og jeg ble så glad. Jeg satt med et stort smil rundt munnen. Jeg ventet på at en i Fisher-familien ville ta kvelden, og det ble helt perfekt når drittsekken uten karisma, Nate Fisher, døde. Men at Brenda Chenowith og den råtne familien hennes skal ha omsorgen for Maya fungerte svært dårlig. Er det noen som ikke burde ha unger, er det familien Chenowith. David Fisher og Keith Charles burde adoptert henne, og ikke de to eldre ungene som de tar inn. Jeg skjønner ikke hvorfor manusforfatterne kunne tenkt litt smartere, det hadde vært en perfekt og et rørende valg.

Det beste med hele serien får vi når det gjenstår fem minutter av den siste episoden. Den musikkmontasjen er vakker, skremmende og rørende. Livet kan gå fort hvis man ikke stopper opp, denne montasjen var en sterk opplevelse. Sminkeeffektene var ikke noe å rope hurra for, men meningen og budskapet traff meg midt i hjerterota.

At Six Feet Under er en oppskrytt serie er helt klart. Det er en lidelse å se fem sesonger med rollefigurerer fra helvete som ikke eier empati. De er irriterende og har så mange feil at jeg umulig kan relatere til denne type mennesker. Ikke kom å si at rollefigurene representerer folk du omgåes med, det tror jeg faen ikke på!

Totalkarakter for serien.

2 kommentarer til «Six Feet Under: Season 5 (2005)»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.