There is no civility, only politics.
Som mange andre vokste jeg opp med Star Wars-filmene. Gode og viktige minner som jeg ikke kunne vært foruten, og som gjorde stort inntrykk på meg når jeg var en liten gutt. Star Wars var bare magisk for et ungt guttesinn, episode 4-6 kan jeg takke mye for, spesielt at jeg fikk så stor filminteresse.
Trengte vi virkelig tre nye filmer der handlingen finner sted før episode 4-6? Nei! Hvis George Lucas absolutt måtte lage tre filmer til, burde han ha gjort det på 80-tallet. Det visuelle som var halve opplevelsen er borte. Jeg liker mye bedre de gamle effektene kontra de nye. Her skinner det CGI hele tiden. Noe av det ser selvsagt bra ut, men hele Star Wars-universet føles kunstig ut og lite organisk. George Lucas har aldri vært den beste regissøren, og hans dømmekraft er til tider meget dårlig. Det viser han nok av ganger i de nye Star Wars-filmene.
Det blir vanskelig å forholde seg til de nye skuespillerne som spiller de yngre utgavene vi ble kjent med i filmene fra 70-80 tallet. Når jeg tenker litt etter ville jeg nok ha sagt det samme hadde filmene kommet ut i omvendt rekkefølge. Det blir kanskje det samme for dem som ikke har sett episodene 4-6, men som starter med episodene 1-3. Man kødder ikke med barndomsminnene til folk!
Når det gjelder skuespillerne er de av blandet kvalitet. Noen passer godt i rollene, andre ikke. Liam Neeson er god som læremesteren. Han er rolig og avbalansert. Ewan McGregor har jeg store problemer med. Aksenten og hans væremåte irriterer meg. Han passer ikke inn i rollen som Obi-Wan Kenobi. Jake Lloyd som Anakin Skywalker er en irriterende guttevalp, men han er pokker meg mye bedre enn den meget talentløse Hayden Christensen! Det går ikke an å bli mer talentløs enn den jævelen! Så har vi den forhatte Jar Jar Binks og hans idiotiske venner. George Lucas er flink til å skape gode karakterer, men med Jar Jar Binks og hans venner bommet han kraftig. Mer irriterende og sjarmløse idioter skal du lete lenge etter.
Den første halvdelen av Star Wars: Episode I – The Phantom Menace er ikke mye å skryte av. Høydepunktet til da er det fantastiske podracer-løpet, som er meget bra laget. Mot slutten av filmen er det kampen mellom våre to helter og Darth Maul som er det store høydepunktet. Den kampen er den beste lyssabel-kampen i hele denne filmserien. Da setter jeg mer pris på hvor langt teknologien har kommet, og at Ray Park som spiller Darth Maul er en kampsportutøver som har noen flotte bevegelser.
Star Wars: Episode I – The Phantom Menace har for mange ødeleggende faktorer som gjør at den aldri kan måle seg opp mot episodene 4-6. Høydepunktet kommer på slutten, men filmen har for mange svakheter. Som jeg nevnte ovenfor, se bare på noen av effektene. Spesielt den store kampen mellom Jar Jar Binks og robotene på en såkalt eng. Det ser helt for jævlig kunstig ut. Det blir ikke det samme uten Stormtroopers heller. Kamprobotene som går til fots i Star Wars: Episode I – The Phantom Menace er skikkelig stygge. De ligner på en blanding av en pelikan og en struts. Ikke et lekkert syn.
Star Wars: Episode I – The Phantom Menace er ikke en god film, men har man Star Wars-brillene på blir filmen bedre enn den egentlig er. Derfor en høyere karakter enn jeg normalt sett ville ha gitt.
