To tenåringer er småforelsket i hverandre, men de klarer ikke å si helt hva de føler. Årene går, og de møtes igjen når de har blitt voksne og fått seg jobb. Vil de få en ny sjanse til å uttrykke sine følelser, eller vil de fremdeles være like stumme?
Su-ki-da er en god og reflekterende film med gode skuespillere, spesielt er Aoi Miyazaki helt fantastisk. Kameraet hviler på hennes vakre ansikt veldig ofte, hennes karakter sier ikke mye, men kroppsspråket sier alt. Su-ki-da er også veldig vakker å se på med flotte bilder som roer ned pulsen.
Dette er en jordnær film som mange kan kjenne seg igjen i når ord ikke blir sagt, og man får kanskje aldri en ny sjanse til å si ordene som kan forandre et liv til man tar sitt siste åndedrag. Det føles så ekte i Su-ki-da, her er fokuset kun på to mennesker og en trist søster. Man slipper klasseromdrama, mobbing og foreldre som krangler. Men ondskapen dukker opp helt uventet, det kunne vært veldig ødeleggende, men igjen føltes det realistisk ut når man aldri vet hva som venter rundt neste hjørne.
Slutten skuffet meg litt, hadde filmen sluttet 5 minutter tidligere, så hadde prikken over i-en vært satt. Uansett er dette en film som er verdt å få med seg hvis man liker trege, reflekterende, jordnære filmer fra Japan der karakterene ikke sier så mye, de spiller mer på kroppsspråket og ekte følelser vanlige mennesker kan kjenne seg igjen i. Su-ki-da er absolutt verdt en titt for ekte mennesker med normale verdier i livet.
