The New World (2005)

What else is life but being near you!

Jeg har en regel som jeg har fulgt til punkt og prikke her i livet. Jeg skal alltid se en film ferdig. I 2005 så jeg The New World, og det var mildt sagt en forferdelig opplevelse. Jeg hatet filmen. Etter en time spolte jeg filmen fremover i 4x hastighet. Jeg mente at jeg fikk med meg alt av det som skjedde med historien om kjærlighetssorg. Jeg fikk med meg mye, men ikke så mye som jeg trodde. For faktisk er ikke The New World en dårlig film som jeg skulle ha det til den gang. Dagsform har veldig mye å si når man setter på tyngre filmer som lar bildene tale for seg.

Terrence Malick er en visuell regissør som byr på vakre scener som får en til å få ro i sjelen. Temaet er kjærlighet, onde hvite menn og sivilisasjon. The New World er en veldig sår film og jeg fikk veldig vondt av Pocahontas, spilt glimrende av Q’orianka Kilcher. Det er hun som imponerer mest. Colin Farrell viser også en annen side av seg selv i noen enkelte scener. Jeg har alltid likt karen, og han viser her at han er en dyktig skuespiller hvis han får de riktige rollene.

Merkelig hvordan det er. En dag hater man en film, en annen dag og noen år senere finner man mening med filmen. Jeg vil ikke kalle The New World et mesterverk, men det er ikke et makkverk som jeg sist kalte filmen. Ser på IMDB at jeg ga filmen 1/10, så mye hatet jeg filmen da. Jeg lovte meg selv å aldri se filmen igjen. Heldigvis har jeg litt samvittighet, og jeg følte det aldri riktig å se den siste timen med hurtigspoling.