Musikk og kjærlighet.
Once er en film jeg har utsatt i lang tid. Det er noen filmer jeg må se, men som ikke frister så mye. Det er da det er morsomt med en positiv overraskelse, for Once var en fin film med musikk og følelser. Glen Hasard som spiller mannen har en god og følsom stemme som passer de såre låtene han synger ypperlig, men han kan bli litt hard og masete i lengden når han synger. Det blir rett og slett for mye av det gode. Markéta Irglová som spiller kvinnen, er det svake leddet. Hun er ikke mye til skuespiller, men selv om hun leverer en endimensjonal rolletolkning, fungerer følelseforholdet mellom de to. Begge to er musikere i virkeligheten, og det gjør alltid en film bedre når de synger og spiller låtene selv. Hadde nå bare Markéta Irglová vært en bedre skuespiller.
Once er en rørende film med mye god musikk. Jeg elsker den melankolske stilen med følelser. Once leverer der så det holder med noen låter som sitter som støpt. Slutten er ikke helt som forventet, noe som gjør filmen enda mer sår. Den store svakheten er historiefotellingen som er litt overalt. Det er ikke mye historie her, når det først skjer noe interessant som man kunne utforsket videre, begynner noen å synge. Det blir for mye synging, og litt for lite innhold. Once sliter også mye med dårlig dialog. Dialogen blir veldig stiv, og man føler og hører at dette er en lavbudsjettfilm som ikke har kostet mange kronene å lage.
Once har noen fine låter og en søt historie, men dialogen, de svake skuespillerne og den tynne historien trekker ned karakteren.
