You know, Jill, you remind me of my mother. She was the biggest whore in Alameda and the finest woman that ever lived. Whoever my father was, for an hour or for a month – he must have been a happy man.
Kjedelig å repetere seg selv, men jeg liker ikke westernfilmer, men jeg må se de filmene som har hatt stor betydning og influert andre filmer. Nå har jeg sett noen filmer regissert av Sergio Leone. Når jeg tenker på Sergio Leone, ser jeg for meg nærbilder av ansiktet til skuespillere, vakre landskap med cowboyer og ikke minst filmmusikken som Ennio Morricone selvsagt har laget. Uten Ennio Morricone hadde ikke filmopplevelsen blitt den samme, filmmusikken er i mange tilfeller halve filmopplevelsen.
Once Upon a Time in the West er en lang film som burde ha vært kortet ned med minst 40 minutter. Det jeg ikke liker med Once Upon a Time in the West er at historien er enkel, innholdsmessig skjer det ikke mye nok til å forsvare at filmen har en spilletid på rundt 150 minutter. Det blir lange, kjedelige tagninger som i noen tilfeller ødelegger atmosfæren som Sergio Leone har bygget opp. Det blir rett og slett for selvhøytidelig og kjedelig i lengden. Heldigvis er det noen fantastiske scener her visuelt sett. Åpningsscenen med Charles Bronson og Peter Fonda er bare helt genialt, musikk og det filmtekniske sitter som støpt, se og lær!
Peter Fonda og Jason Robards leverer de beste rolletolkningene. Charles Bronson kan aldri følge i fotsporene til Clint Eastwood. Han har ikke det tøffe trynet til Clint Eastwood, han har heller ikke utstrålingen. Jeg har alltid foretrukket Charles Bronson i mindre roller, han har aldri i fungert i hovedroller for undertegnende. Han blir for monoton.
Once Upon a Time in the West skuffet meg. The Good, the Bad and the Ugly er en bedre film med mer glimt i øyet. Once Upon a Time in the West blir til slutt for tørr og selvhøytidelig, ikke akkurat det jeg setter mest pris på.
