Angels & Demons (2009)

Religion is flawed because man is flawed.

Jeg leste en del bøker før, men plutselig ble jeg lei. Den siste jeg romanen jeg begynte på var Angels & Demons. Jeg begynte med lydboken, kom halvveis før jeg etter ett år kjøpte romanen. Begynte på nytt og kom igjen halvveis før jeg ble lei. Jeg likte Angels & Demons, men jeg ble lei av å lese. Så jeg gledet meg til å se filmatiseringen, for romanen var fartsfylt og spennende. På en måte ble jeg glad for at jeg ikke leste hele Angels & Demons ferdig, for slutten var mildt sagt skuffende.

The Da Vinci Code introduserte oss for Robert Langdon. Jeg likte godt den filmen, tempoet var passende og det var en klar skurk med personlighet. Angels & Demons har et stort problem, det er nettopp tempoet som er for voldsomt. Karakterdybde finner man ikke i filmatiseringen, man blir ikke kjent med de sentrale rollefigurene. Jeg husker godt fra romanen at man i det minste ble kjent med rollefigurene på en grei måte. Ron Howard har droppet dette og satset på høyt tempo. Det fungerer ikke helt da alle rollefigurene blir mystiske. Jeg husker godt det første drapet i romanen og atmosfæren og detaljene er vekk i filmatiseringen. Allerede da ringte alarmen. Det er en del viktige detaljer som bygger opp scenene som er vekk, og det er skuffende. Rollefiguren som blir mest neglisjert er Vittoria Vetra. I romanen er hun en sterk personlighet, i filmen blir hun totalt anonym. Karakterdybde må lide for tempoet, noe som viser seg å være et feilvalg.

Angels & Demons beholder mystikken halvveis, men så blir det uinteressant når drapsmannen dukker for ofte opp og det er klart hvem som er mesterhjernen bak det hele. Når mesterhjernen blir avslørt, da ristet jeg bare på hodet. Det er så simpelt, jeg ville ha mye mer. Jeg ville ha en truende motpart, en mektig motpart. Det fikk man ikke i Angels & Demons.

The Da Vinci Code er klart en mye bedre film enn Angels & Demons.