I’m afraid to close my eyes, I’m afraid to open them.
The Blair Witch Project tok verden med storm i 1999. En lavbudsjettfilm med god markedføring gjorde den til en av de mest omtale filmene på slutten av 90-tallet. Jeg har sett filmen en del ganger, og en ting er klart, dette er ikke en god film, den grenser til det elendige.
Det skjer ingenting av interesse, eneste lyspunktet er i starten med noen intervjuer som bygger opp stemningen og selvsagt slutten. Ellers følger vi tre feiginger som hyler og skriker til hverandre i skogen i nesten en time.
Med en kort spilletid er det virkelig ikke mye å fortelle i The Blair Witch Project, som delvis er basert på sanne hendelser. Vi har med amatører å gjøre. Ta med et videokamera i skogen, overspill, hyl til hverandre, te seg som feiginger og ha med en irriterende kjerringfaen som ikke klarer å holde kjeft. Jeg klarer ikke folk som ikke klarer å holde kjeft i virkeligheten, da trenger jeg ikke en kjerringfaen som klager og sutrer hele tiden.
Jeg driter i hvordan det vil gå med denne sutrete gjengen som flipper helt ut når noen står utenfor teltet deres midt på natten og leker litt med dem. Det er for utrolig til å være sant, og for en garvet person som meg selv, fungerer ikke denne lettvinte måten å spre frykt på. Denne frykten skal smitte over på seerne, noe den ikke gjør. Hvis man blir skremt av dette her, bør man ikke gå ut i den virkelige verden.
Tre skrikende idioter på skogstur, burde vært tittelen på filmen. Se heller Cannibal Holocaust, som The Blair Witch Project har blitt inspirert av. Der har vi en film som fungerer i mange ledd, med unntak av kvalmende og unødvendige dyredrap. En avkappet penis i munnen er bedre enn en klagende kjerringfaen!
