Motherfucker tried to bite my dick off, Jonesy. I always thought it’d be my ex-wife did that.
Dreamcatcher er basert på en roman av Stephen King. Jeg har lest romanen, og jeg husker godt at det ble en skikkelig nedtur. Faktisk er det første gang at jeg ser en filmatisering av en roman som er bedre enn romanen. Her ble det mye roman.
Dreamcatcher er i grunn en skikkelig drittfilm. For det er null karakterdybde å finne her, og karakterdybden har mye å si i en film som Dreamcatcher. Alt er sort/hvitt, her finnes det kun snille og onde mennesker, det finnes ikke en mellomting. Det er noe helt galt når Tom Sizemore tror på alt som blir sagt av en fremmed mann etter at han har drept en del utenomjordiske skapninger. Morgan Freeman klikker på slutten, det hele er så dårlig utført, men sånn var også romanen som filmen er basert på.
Den første halvdelen er god. Hytte langt inni skogen, snø og en kar med en utenomjordisk skapning i magen som vil finne en utgang, nemlig ut av hans anus. Alt fungerer bra den første halvdelen, stemningen og mystikken er der, helt til Morgan Freeman og militæret dukker opp. Da begynner det å gå til helvete med atmosfæren og filmen. Det hjelper heller ikke at Damian Lewis må spille to roller, hvorfor i helvete skal den utenomjordiske skapningen ha britisk aksent? Er jo helt på jordet, jeg fikk lyst til å felle noen tårer hver gang han skiftet aksent.
At man klarte å samle så mange kjente og tildels gode skuespillere i denne filmen er forunderlig, men penger kan kjøpe det meste. Nå har jeg sett Dreamcatcher to ganger, og fremdeles klarer jeg ikke å misslike den, for den første halvdelen elsker jeg. Jeg er svak for snø i filmer, det skaper alltid en koselig, men samtidig en isolert følelse. Og det elsker jeg!
