I live my life a quarter mile at a time. Nothing else matters: not the mortgage, not the store, not my team and all their bullshit. For those ten seconds or less, I’m free.
The Fast and the Furious er det nok mange som missliker. Selv har jeg sett denne filmen sikkert fem ganger til nå, og jeg digger den like mye. The Fast and the Furious havner i samme bås som Point Break, en annen film jeg liker svært godt. Handlingen er den samme i begge filmene. En politimann infiltrerer en gruppe som driver med gateløp. Lastebiler med store verdier blir ranet av en gruppe som har gatebiler, og alle spor peker på Dominic Toretto, den beste sjåføren og lederskikkelsen i miljøet. Selvsagt får politimannen som blir spilt av Paul Walker problemer med hvilken side av loven han står på.
Her har vi raske biler, muskler, fine damer, kameratskap og filmmusikk som passer godt til hendelsene vi ser på skjermen. Det er enkel popcornunderholdning, men filmen fungerer da blonde Paul Walker og Vin Diesel har god kjemi. Paul Walker er slitsom i starten der han er blond og dum, men han blir bedre og mindre irriterende underveis. Vin Diesel er bare tøff som pokker, ikke noe poeng å skrive mer om hans tøffe rolletolkning.
Heldigvis er det ikke mye CGI i The Fast and the Furious, slik som i oppfølgerne. Det meste du ser er ekte, og det er en befrielse i disse CGI-tider.
The Fast and the Furious byr på full pupp hele veien og rollefigurer med personlighet.
