En sliten sheriff.
Bilde: 2.40:1
Lyd: DTS-HD Master Audio 5.1
Undertekst: Norsk
En mektig kartellleder har akkurat rømt fra en fangetransport. og han er på vei mot den meksikanske grensen. Han kjører en bil med over 1000 hestekrefter, og alt går etter planen helt til en sheriff i liten by blander seg inn når en av hans menn blir drept i en skuddveksling.
De fleste har gledet seg til å se Arnold Schwarzenegger i en hovedrolle igjen etter at han ble ferdig med politikken. For min del så var det noe annet jeg gledet meg til, det var at The Last Stand skulle regisseres av min favorittregissør, Jee-woon Kim. Jeg kan telle mine favorittregissører på en hånd, og nummer en er Jee-woon Kim. Han er en av få regissører som klarer å lage filmer i alle sjangere uten problemer. Men jeg var ganske sikker på at når han reiste over til Hollywood, så ville han reise hjem til Sør-Korea med et blødende rumpehull. Og det stemte dessverre. For maktmenneskene i Hollywood skjønner seg ikke på hvorfor visse asiatiske filmregissører blir sett på som guder av filmelskere, og når de først sier ja til å lage en film i Hollywood, mister de all makt og de fleste lager generiske filmer som Hollywood spyr ut på samlebånd. Det er utrolig at dette skjer gang etter gang, og jeg skjønner heller ikke at de beste regissørene fra Asia lar seg lokke av penger når de brenner for faget de holder på med. Jeg så kun en lekker kameraføring, og som alle vet som digger Jee-woon Kim, den mannen er en magiker med filmkameraer. Det er egentlig det eneste jeg så som man forbinder med mesteren Jee-woon Kim. Så filmen kunne ha vært regissert av hvem som helst.
Det største problemet her er manuset. Det er mange karakterer her, ingen av dem har noe personlighet i det hele tatt. Arnold Schwarzenegger er faktisk grusom i rollen som sheriffen. Han har nesten aldri vært stivere, det er lett å se at det var mange år siden han hadde en hovedrolle i en film. Han virker ikke komfortabel foran kameraet i det hele tatt.
Det er ikke så mye spesielt med The Last Stand. Dette er en dum, tom actionfilm som underholder og som får tiden til å gå, men ikke noe mer enn det. Det er noen morsomme scener når det store slaget i den lille byen finner sted, jeg trakk heldigvis på smilebåndet noen ganger. Og som alle moderne actionfilmer avslutter den med en slåsskamp som selvsagt bruker grep man finner i MMA.
Den første halvdelen er ganske svak, spesielt når filmen forsøker seg litt på dårlig drama med de tomme karakterene. Heldigvis blir det bedre når det gjenstår en halvtime. Da blir det mer fart over sakene, men det er dessverre ingen actionsekvenser her man vil huske i ettertid. Jeg så at det var mange biler i den lille byen når det avgjørende oppgjøret finner sted. Men hvor er alle innbyggerne? Det virker som om at det kun bor rundt 12 mennesker i byen.
The Last Stand er en fin søndagsfilm for hele familien, men den er glemt dagen etter. For det finnes så mange andre bedre popcornfilmer enn The Last Stand.
Bilde: 10/10 Lyd: 9/10 Ekstramateriell: 0/10
Bildet er sylskarpt, har gode farger, perfekt sortnivå og kontrasten er satt perfekt. Det blir ikke bedre enn dette.
Lyden er varm og behagelig med klar og tydelig dialog. Alle kanaler blir brukt, det eneste jeg savnet var mer bass og litt mer trykk under eksplosjoner og skuddvekslinger.
Jeg trodde ærlig talt du som er så inne i asiatisk film også forsto nok av både koreansk og japansk mentalitet til å skjønne hva det er som foregår. De ønsker å lage kvalitetsfilmer for det eneste folket de bryr seg om hva sier, nemlig sine egne. Hollywood drar de til bare for å hente en bunke grunker, de driter ganske enkelt i hva amerikanerne synes om filmen eller mottagelsen den får. Så reiser de hjem for å lage kvalitetsfilm for skikkelige folk igjen, der de er guder. Det er litt annerledes med Hong-Kong og Kina, de er ikke fullt så eliteistiske som spesielt japanerne, så når de drar til Hollywood er det for å lage god film.
Ikke helt enig der. Vi snakker om ganske gode regissører som elsker filmer, tenker spesielt på trekløveret fra Sør-Korea. Nå skal det jo sies at The Good, the Bad, The Weird hadde et like tomt og dårlig manus som The Last Stand, men den var mer kreativ og underholdende når det kom til actionsekvenser. Ikke alt handler om bare penger for disse karene, men de fleste blir jo kneblet så de ikke kan vise hvorfor de blir sett som guder når de ankommer Hollywood. Bare til å spørre Jackie Chan, det måtte Rumble in the Bronx til før han endelig fikk sitt store og velfortjente gjennombrudd i Vesten. Og jeg tror ingen av de beste gir faen i det ferdige produktet, men mange brenner seg stygt når de oppdager at det henger noen store, stygge ulver over ryggens deres. Derfor er det mange som advarer andre asiatiske storheter med å ta turen over til USA, igjen, JAckie Chan, som gjør det motsatte av det han sier, men han gir jo bort mesteparten av pengene sine til gode formål, så han er unnskyldt.
Jeg er svært spent på Stoker og ikke minst Snowpiercer. Etter det jeg forstår så sier de fleste at Chan-wook Park har fått lage sin film med sin stil, selv om studioet visste at dette ville ikke være en film som ville tjene mye penger. Det er bra!
John Woo fikk også kjøre løpet sitt med sine tre første filmer i Hollywood, se bare på Mission: Impossible II, lukter Woo lang vei. Regner ikke med Brok Arrow som kom i midten av Hard Target, Face Off og M:I. Han leverte varene, alt det han er kjent for fikk han lov til å bruke.
Orker ikke å gå så mye inn på dette her nå, men grunnen til at svært få japanere tar turen over er at det som gjør japanske filmer så bra, er mer en kulturell ting som blir svært vanskelig å oversette hvis de hadde kjørt samme stil i en amerikansk film. Det vet de sikkert selv og filmstudioene. Det som virkelig er patetisk er de japanske skrekkregissørene som reiser over for å lage en nyinnspilling av sin egen film!
Nå blir vel Jackie Chan feil eksempel, siden han er fra Kina, eller rettere sagt HongKong. Når det gjelder spesielt Japanske regissører (utifra det jeg har hørt er det mye det samme med SørKorea) har jeg sett masse intervjuer og er det en ting som kommer klart frem er det at det som betyr noe er Japanske filmer laget i og for japanere. Har også vært i Japan ved flere anledninger, jeg digger Japan og deres kultur, men det er ikke til å stikke under en stol at uansett hvor høflige og hjelpsomme de er, japanere flest ser ned på alle som ikke er japanere. Dette er grunnen til at de beste regissørene, som allerede har gudestatus i Japan, kan av og til velge å ta pengene for Hollywood prosjekter uten å bekymre seg alt for mye over at de filmene ikke holder standard de ellers er vant med, for de måler seg selv etter sine Japanske filmer og KUN det. Men som du sier, de fleste Japanske regissører drar sjelden ut det hele tatt, siden alle andre markeder er mindreverdige i deres øyne.
Jeg synes det bli feil å utelukke Hong Kong og kinesere da de er kjent for kampsportfilmer, og det er mye lettere å selge action og kampsport til oss i vesten enn tyngre dramafilmer fra Japan. Min oppfatning er at det ikke er lett i det hele tatt for asiatiske regissører å få en sjanse i Hollywood. Studioene er jo ute etter det som kinopublikumet i Vesten setter mest pris på, og da er mitt inntrykk at de fleste gode asiatiske regissører som har noe å tilføre sjangeren de er best i kneblet. Det ble Jackie Chan, helt til Rumble in the Bronx. John Woo er vel en av få asiatiske regissører som fikk lov til å gjøre det han er best på, men det tok jo slutt. Ang Lee er en av få, kanskje den eneste asiatiske regissøren som har skjønt også at han ikke kan holde seg til en sjanger hvis han skal overleve som regissør i Hollywood.
Jeg vet om svært få asiatiske regissører som i det hele tatt har fått en sjanse i Hollywood. Det japanerne er best på er komedie og drama i mine øyne, men selv de beste regissørene tror jeg ville fått problemer når de ankom Hollywood. Det blir kulturkræsj, så jeg tror ikke det er bare at f.eks. japanerne ikke vil reise over, jeg tror ikke mange i Hollywood ser nødvendigheten med å hente dem over i det hele tatt. Japanske filmer er også veldig trege, jeg klarer ikke å se for meg at denne stilen hadde fortryllet seerne i Vesten. Jeg hadde ikke gjort det, da hadde jeg hentet over en sørkoreaner og latt ham skrive manuset som de beste gjør selv. Sørkoreanerne kan bidra med sin mørke og brutale stil, kineserne har vel gjort sitt når det gjelder kampsport. Det er slik jeg ser det. Eneste er vel Johnnie To, men han har ikke akkurat vært i sitt ess på mange år. Men hans stil passer vel bedre til oss europeere.
Men når du nevner japanske kvalitetsregissører, hvem har fått sjansen i Hollywood? Da regner jeg ikke med skrekk og Ryûhei Kitamura.