Evig kjærlighet.
Jeg hadde store forventninger til The Notebook, forventningene ble ikke oppfylt i det hele tatt. Enkelte mennesker blir lett rørte, og når enkelte sier at The Notebook er en strålende og rørende kjærlighetsfilm, lurer jeg enkelt og greit på hvilken planet de lever på. Jorden kan det ikke være.
Jeg har sett mange dramafilmer, rettere sagt romantisk dramafilmer, etter jeg fant filmer fra Sør-Korea og Japan, de to beste landene som kan denne sjangeren. Etter å ha sett det beste fra disse to landene, har jeg min favorittfilmer i sjangeren, og jeg vet hvordan en romantisk dramafilm skal fungere.
Slutten i The Notebook er av den billige sort. Jeg følte absolutt ingenting, og det er ikke meg det er noe galt med. Jeg føler mye, spesielt hvis jeg bryr meg om rollefigurene og skuespillerne har god kjemi. Historien byr ikke på noe nytt, det er greit nok, men selv om Ryan Gosling er strålende i denne rollen, kan jeg ikke si det samme om Rachel McAdams. Hun er ikke en dårlig skuespiller, det er bare det at hun ikke takler rollen og sjangeren. Det blir mye smil, veldig lite følelser. Kjemien mellom Ryan Gosling og Rachel McAdams er ikke der. Rachel McAdams er helt tom, det eneste hun har å by på er smil etter smil. Hun mangler menneskelige trekk når hun ikke klarer å te seg som en normal person.
Nå er det to historier som bli fortalt i The Notebook. Når den første og viktigste historien ikke fungerer som den skal, fungerer heller ikke historien som skal røre mest. Var dette alt, spurte jeg meg selv når plutselig fuglene dukket opp.
Her har vi et fint eksempel der en film har fått ufortjent mye skryt. Jeg kan ikke skjønne at noen kan bli rørt av dette her. Å fortelle en kjærlighetshistorie er ikke så enkelt som folk skal ha det til. Det er mye som skal klaffe for å skape en naturlig film der man kan relatere til rollefigurene. Se My Sassy Girl (2001), Crying Out Love, in the Center of the World og Windstruck, der har du godfilmene som virkelig rører et hjerte som fremdeles slår.
