You dirty little fucking scumbag! Take your disease-riddled whore and fuck her in hell, for all eternity! While the devil burns you with hot, jagged metal! And suffocates you, with molten fury!
The Rebound har sine komiske øyeblikk, men selve historien blir for tynn når spilletiden klokker inn på rundt 89 minutter. Vi har her et typisk hastverksarbeid, se bare på slutten der plutselig fem år har gått. Dette er latskap som jeg aldri har funnet meg i, jeg forventer et produkt som er gjennomført uten snarveier. Latskap kommer man aldri langt med i livet.
Catherine Zeta-Jones er og forblir en vakker kvinne. Hun gjør det beste hun kan med det lille hun har å spille med. Justin Bartha klarer jeg ikke helt å plassere. Jeg liker tid tider hans lavmælte rolletolkning, men han mangler karisma. Virker også som om han er neddopet på sterke nervemedisiner.
En ting jeg er lei av i denne type filmer er unger. Unger i filmer pleier å ødelegge mine filmopplevelser. Hvorfor kunne ikke rollefiguren som Catherine Zeta-Jones spiller være uten unge? Bare for at hun er pen, betyr ikke automatisk at hun burde ha unger. Unger i filmer hører ikke helt hjemme i min filmverden. De blir så slitsomme i lengden, og det er så få talenter i denne gruppen.
The Rebound sjarmerer i starten med komedie som kanskje ikke helt hører hjemme i denne sjangeren om å finne seg selv. Dessverre taper filmen seg i den siste halvdelen, og slutten er elendig.
