Veien tilbake.
Ink er en lavbudsjettfilm som har høstet gode kritikker. Filmen blir en slags blanding av Dark City og The Fountain. Kjærlighet er hovedtemaet i denne merkelige filmen der vi har helter og skurker som slåss i en annen dimensjon. Når de besøker oss gir de snille oss hyggelige drømmer, de onde gir oss mareritt. De onde ser ut som Cenobites fra de første Hellraiser-filmene, skumle typer altså.
Vi blir kjent med faren som har mistet kontakten med sin datter etter at besteforeldrene fikk omsorgsansvaret for henne. Faren er en mektig mann som jobber seg ihjel, men når datteren havner i koma begynner ting å skje. De andre rollefigurene blir vi aldri kjent med. Hvor de kommer fra får vi aldri svaret på. Litt dypere bakgrunnshistorie får vi aldri, noe som skuffet. Fokuset er på kjærlighet og kampen mellom det gode og onde. Kampsekvensene er ikke av det beste jeg har sett, noe som var forventet. Hurtig klipping ødelegger hele flyten, man blir bare ør i hodet. Men det blir mye energi, spesielt mot slutten når det siste store slaget skal avgjøre skjebner.
Slutten byr på en vending jeg burde ha sett tidligere, men jeg ble overrasket, og det gjorde slutten mer rørende. Ink er en merkelig film med nydelig filmmusikk som røsker godt i hjertet. Starten av filmen er helt fantastisk, så blir det litt dødtid før filmen setter fart igjen med noen herlige scener. Det beste med Ink er den fantastiske atmosfæren som blir skapt. Det hadde nok ikke blitt det samme hadde man hatt et større budsjett.
Endelig en film som byr på noe nytt. Det blir for lang tid mellom denne type filmer som klarer å begeistre.
