Tiden leger alle sår?
Ki-duk Kim retter fokus på plastisk kirurgi og partnerforhold. Sørkoreanerne sliter med selvbildet i virkeligheten, innbyggerne i dette landet er sykelig opptatt av utseende og plastisk kirurgi. Det finnes ikke mange skuespillere i Sør-Korea som ikke har tatt en liten skjønnhetsoperasjon, både kvinner og menn, men kvinnene er selvsagt i flertall. Et pent utseende selger mer enn skuespillertalent. Nå skal jeg ikke si at jeg vil se lite pene mennesker spille i filmene jeg ser på, men det finnes alltid en mellomting. Jeg er litt overfladisk jeg også, sånn er det bare. Ingen er perfekte.
I en time klarer Ki-duk Kim å skape en merkelig atmosfære som underveis nesten blir til en thriller. Han treffer blink med galskapen som rollefigurene går igjennom. Det er ikke bare venner og familie som burde stoppe den som drastisk ønsker å forandre utseendet sitt, legen som skal utføre operasjonen må da se at mange mennesker er psykisk syke før de legger seg under kniven. Michael Jackson er skrekkeksemplet sammen med mange andre. Seh-hee er jo helt ute å kjøre, hun trenger innleggelse og skjerming, ikke en plastisk operasjon.
Det beste med Time er atmosfæren, og når kjæresten til Seh-hee bestemmer seg for at nok er nok. Dette er et kjærestepar som ikke passer i sammen, de ødelegger hverandre som mennesker. Men de klarer ikke å gi slipp på hverandre.
Time er en av de beste filmene til Ki-duk Kim i tidsperioden 2005-2010. Filmen er velspilt, forstyrrende og den har et poeng.
