Skoletid.
Oppfølgeren til My Boss, My Hero (2001), er ikke like god som den første filmen. Den er veldig lik, mye av det samme skjer, men det blir for mye sjangerblanding, spesielt etter den første timen. Den første timen er genial med mye god komedie, dumme rollefigurer og artig situasjonskomedie. Men det blir fokusert for lite på en historie. Det skjer så mye her, og jeg følte at man aldri fikk fullført historien på en god og korrekt måte.
Etter den første timen blir det typisk melodrama, og det dreper mye av filmen etter min mening. Med en spilletid på litt over to timer går det litt tregt unna og filmen mister fremdriften. Det blir heller ikke så mye bedre når en ung jente blir missbrukt av en av lærerne på skolen. Selv om melodrama er en tradisjon i Sør-Korea, burde noen kurse filmskaperne i å slutte å kaste tyngre temaer i ansiktene på seerne som sitter og koser seg med god komedie. Det er faktisk en del mennesker utenfor Sør-Korea som også ser denne type filmer, dette er ikke bare lokale filmer. Sjangerblanding ødelegger så mange filmer fra Sør-Korea, men det vil ingen ende ta, da det er noe folket i dette landet setter pris på og vil ha mer av. Det har blitt deres kjennetegn og identitet som filmnasjon.
Filmen er selvsagt nydelig å se på med noen fine kampscener. Sør-Korea har for lengst overgått Hollywood filmteknisk etter min mening. De fleste sørkoreanske regissører er utdannet i Hollywood, så hvorfor ser nesten alltid sørkoreanske filmer så mye bedre ut? Hvorfor er klippingen og filmmusikken så mye bedre tilpasset scenene vi ser? Har alltid lurt på dette, kanskje noen har svaret?
My Boss, My Teacher byr på nok en syretripp fra Sør-Korea. Det er en artig komediefilm, men som har for mange historier, for mange rollefigurer og et alvorlig tema som setter en stopper for mye av filmens galskap og glede.
