Vi følger en ung afroamerikansk fotballspiller som har kvaliteter utenom det vanlige. Men det er ikke lett å være farget, heldigvis får han en trener som ikke bryr seg om spillernes farge, han er ute etter å vinne.
Jeg visste faktisk ikke at dette var en religiøs sportsfilm. Jeg skjønte det var noe galt etter 25 minutter, først spurte jeg meg selv hvorfor man lager en film som Woodlawn når man har en annen film som heter Remember the Titans. For det første er manuset elendig, budskapet er for barn og filmen har heller ikke noe tyngde bak budskapet sitt.
Karakterene er hule, jeg ble flau over å se og høre på dem. Woodlawn er en film som er ute etter å hjernevaske lettpåvirkelige mennesker, jeg ble bare uvel og fornærmet over hvor dum og idiotisk Woodlawn var spesielt med sitt kvalmende budskap. Jeg skulle se en sportfilm om motgang, talenter og samhold. Samholdet man ser her holder ikke for meg når det ikke er noe tyngde bak det som skjer og det som filmen forsøker å formidle.
Når det gjelder fotballkampene er det ikke noen imponerende eller spennende kamper her. Filmen er mer interessert i å prate piss, den er ikke ute etter å gi oss spennende kamper i det hele tatt. Og ingen av karakterene har noe personlighet å snakke om, dette føles ut som en kristen film, for meg vil det si at karakterene mangler personlighet og hjerne. Hippier er irriterende, overkristne er faen meg ikke bedre. Kom dere tilbake til barnehagen, tomme papphjerner!
Woodlawn er en søppelfilm for enkle mennesker som ikke er ute etter en god filmopplevelse. Det blir nesten galt å kalle dette for en film, for Woodlawn er mer interessert i å forkynne sitt tomme budskap.
