So, my little Amélie, you don’t have bones of glass. You can take life’s knocks. If you let this chance pass, eventually, your heart will become as dry and brittle as my skeleton. So, go get him, for Pete’s sake!
Bilde: 2.35:1
Lyd: DTS-HD Master Audio 5.1
Undertekst: Norsk
Ekstramateriell: Ingen
Amelie finner ut at hun skal hjelpe andre med å finne lykken i livet, men hvem skal hjelpe henne?
Amelie from Montmartre er en film jeg har sett tre ganger nå, og fremdeles klarer den ikke å overbevise meg om at dette er en av tidenes beste romantiske komediefilmer. For min del er det ett problem, og det er den sørkoreanske filmen My Sassy Girl (2001). My Sassy Girl er den beste filmen jeg har sett uansett sjanger. My Sassy Girl er delvis basert på sanne hendelser, og er en film som vekker følelser i meg som jeg trodde jeg ikke hadde. Så kongen av kjærlighetskomedier er My Sassy Girl i min bok, og det er synd at ikke flere i vesten har sett den. Jeg tror de fleste ville være enig at My Sassy Girl har så mye mer følelser enn Amelie From Montmartre.
Hovedproblemet med Amelie from Montmartre er at jeg aldri blir rørt av handlingen. Filmen manglet gnist og interessante rollefigurer. Jeg finner selvsagt Amélie Poulain litt sjarmerende, men det er ikke helt henne jeg faller for, det er Audrey Tautou og hennes fantastiske rolletolkning. Audrey Tautou er så søt og vakker, hun er til å spise opp. Man kan drukne i øynene hennes når hun stirrer på deg med sine store, brune øyne. Men rollefiguren hun spiller er nesten mer skremmende enn sjarmerende. Hun er en liten nevrotiker som er litt vanskelig å lese, og dermed blir hun litt fryktinngytende i lengden der hun sjarmer de fleste hun møter med sine store øyne og søte smil.
Rollefiguren som levde opp til mine forventninger var den sjalu mannen som trodde at kjæresten var utro hele tiden. Det var akkurat dette filmen trengte mer av. Jeg likte også når Amelie skulle gjøre livet surt for grønnsaksselgeren som ydmyket sin hjelpegutt, filmen skulle fortsatt i det sporet.
Jeg så også for meg en visuell godbit av en film, men igjen ble jeg veldig skuffet. For det var ikke mye visuelt å juble for, litt sterke farger og mye nærbilder er spesialiteten til regissør Jean-Pierre Jeunet. Han gjør dette i hver eneste film, det er pent å se på, men det er noe som mangler i Amelie from Montmartre. føles som han holder tilbake mye midtveis i filmen. Det en kan legge merke til i filmene til Jean-Pierre Jeunet, er alle de lite attraktive menneskene som har sentrale roller i filmene hans. Selv om det er mye vakkert i bakgrunnen, fylles skjermen med mennesker som ikke er særlig attraktive. Audrey Tautou er alltid i en klasse for seg, de andre skuespillerne gjør nettopp filmene til Jean-Pierre Jeunet spesielle. Du skal lete lenge etter å finne så mange uattraktive mennesker samlet i en film.
Når jeg skriver dette er det en film jeg visuelt sammenligner med, og det er ikke My Sassy Girl, men den thailandske Citizen Dog. På en måte trodde jeg Amelie from Montmartre var den europeiske versjonen av Citizen Dog, men Amelie from Montmartre var kun en ganske normal kjærlighetskomedie med litt drama og ikke mye følelser.
Amelie from Montmartre blir for treg, og det skjer altfor lite. Jeg kjedet meg i store perioder av filmen, for historien går rundt i sirkler uten å komme videre. Filmen skal ha skryt for fantastisk filmmusikk som byr på mye pianomusikk som er meget passende i disse omgivelsene. Men hvor ble det av følelsene for rollefigurene? Hvorfor følte jeg ikke tårene presse på når rulleteksten dukket opp? Rollefigurene er så sære og vanskelig å komme innpå, og det er nettopp den største svakheten til Amelie from Montmartre. De føles ikke ut som ekte mennesker.
Se My Sassy Girl, så vil du se hvor god tidenes beste kjærlighetskomedie er. Etterpå ser du Citizen Dog, og ser hvordan tidenes beste visuelle kjærlighetskomedie kombinert med sprø rollefigurer er. Da vil du skjønne hvorfor jeg ble skuffet over Amelie from Montmartre. Men for de som ikke ser så mye film fra Asia, vil selvsagt Amelie from Montmartre være en annerledes tolkning av en ganske så forutsigbar sjanger. Men du skat vite det at det finnes to filmer som setter Amelie from Montmartre på plass.
Bilde 7/10: Bildet er veldig mykt, og ser du etter et naturlig bilde med naturlige og dype farger, kan du se en annen vei. Her blir det brukt et slags fargefilter som gjør bildet gult og grønt, det kler miljøet og det lille universet vi besøker, men jeg følte at det også ødela for andre farger. Fargene blir veldig varme, det er ikke noe galt med selve bildekvaliteten, det er slik filmen skal se ut, derfor er det vanskelig å gi en riktig karakter her.
Lyd 9/10: Lydsporet er overraskende aggressivt med tanke på at dette er en kjærlighetsfilm. Filmmusikken og effektlydene fyller rommet opp, dette forventet jeg ikke av en type film som dette. Lyden og Audrey Tautou var det jeg satt mest pris på med hele filmen.
Ekstramateriell 1/10: Ingen.