The Black Star Ninja has betrayed the code.
Jeg så haugevis av ninjafilmer når jeg var yngre. Jeg var i min verden en skikkelig ninja. Jeg så masse dritt som jeg på det tidspunktet syntes var kvalitet, for det var jo ninjaer med i filmene, og det betydde kvalitet. Merkelig nok hatet jeg American Ninja. Mye av grunnen var sikkert at jeg aksepterte ikke hvite ninjaer. Jeg ville ha asiatere som ninjaer, ikke blekfiser som Michael Dudikoff.
American Ninja er en skikkelig drittfilm som jeg ikke kan kalle et makkverk. Jeg spolte tilbake flere ganger, her får man se mye rart. Pinlige rollefigurer, elendige skuespillere og en historie som ikke henger på greip. Eller flere historier kan man si.
Jeg takler ikke krigsfilmer fra 60-tallet der de som blir skutt poserer før de dør. Gang det med 10, og du har dødsfallene i American Ninja. Her er det viktig å studere nøye, for her ser man mye rart. En fantastisk scene er når en soldat blir skutt, og han legger vekk geværet før han bestemmer seg for å legge seg ned og rulle seg bortover. En annen fantastisk scene er når sjarmøren Michael Dudikoff treffer dama i sitt liv. Hun står og ser utover utsikten, og plutselig har utsikten som var ekte, blitt byttet ut med et stort maleri! Hva faen?
Alt som var galt med 80-tallet blir presentert på en god måte i American Ninja. Det er flaut, men morsomt å se Michael Dudikoff sove seg gjennom filmen. Vi har også den styggeste ninjaen i historien, Black Star Ninja, spilt av Tadashi Yamashita. For en ekling med bart! Du vet at filmen oser kvalitet når ninjaskurken begynner å skyte laserstråler!
Jeg tror de fleste som ser American Ninja ser den for nostalgiens skyld, hvis ikke må man være spenna gal!
