De levende blinde.
Mennesker mister plutselig synet, de ser kun et hvitt lys. De første blir sperret inne, for myndighetene vet ikke om denne blindheten er smittsom. De som er låst inne vet ikke hva som foregår utenfor murene, forsøker de å rømme blir de skutt. De får lite mat og ingen informasjon utenfra. Det hjelper heller ikke at en gruppe de er innesperret sammen med stjeler maten deres og kan gjøre hva de vil siden lederen har et våpen.
Blindness er en fin film som igjen viser mennesker som noen patetiske primitive skapninger, spesielt når det er to grupperinger filmen retter fokus på. De siviliserte, og de primitive bøllene som stjeler mat for så å true til seg verdier og sex. Det er jo slik det er i den virkelige verden, det opplever mange når de først begynner på skolen. Det som irriterer meg mest er at den siviliserte gruppen ikke reagerer. Det er bedre å ofre livet og slåss for å fjerne dritten enn å bli ydmyket, det er min filosofi. Øye for øye, tann for tann.
Blindness taper seg litt mot slutten. Det mest interessante er livet på innsiden av murene. Etter det stadiet er ferdig, er også provokasjonen ferdig, og Blindness bli delvis en postapokalyptisk-film. Mystikken og galskapen er ikke der lenger, men heldigvis foregår mesteparten av handlingen innenfor murene. Det er der Blindness briljerer med en trykkende stemning som viser oss hvordan mennesker egentlig er. Mange av oss kommer aldri til å forandre oss, vi oppfører oss fremdeles som barn, trist men sant.
