Alright, you’re bleeding, aren’t ya? Well, that’s good. Let’s see if we can get any more out of you.
Broken Arrow var John Woos andre film i Hollywood. Han klarte ikke å følge opp Hard Target, der fant vi noe av de beste varemerkene til John Woo som regissør. Broken Arrow har for få scener med sakte film, og volden er for snill. Ingenting er så kult når personer blir skutt og skutt og skutt i sakte film, dette får man ikke se i Broken Arrow.
John Travolta har alltid kledd rollen som skurk. I Broken Arrow går han rundt med stygge klær og en meget stygg hårsveis. Militærsveisen slår alle grusomhetene fra 80-tallet, absolutt alt! Christian Slater og John Travolta har god kjemi, det samme kan ikke sies om Samantha Mathis. Hun er elendig, kjedelig og har stygge klær. Skal jeg beskrive Broken Arrow med ett ord, så er det at den stygg. Filmen er skikkelig stygg med døde farger. Ørkenfargen er ikke en pen farge, og dessverre finner nesten hele handlingen sted i ørkenen med matchende klær.
Broken Arrow føles ikke helt ut som en John Woo-film. Kun mot slutten når Christian Slater og John Travolta slåss og helten vinner, den scenen er typisk John Woo. Men her har noen kneblet John Woo. At filmen i sin tid fikk 18-års aldergrense er helt utrolig. Filmen føles heller ut som en PG-13 film.
Det er noe som mangler i Broken Arrow. Voldsbruken er først og fremst en stor mangelvare. John Woo pleier å varte opp med noen skikkelige actionscener og våpenbruk. Det er veldig lite blod, mennesker som blir drept får ikke nok runder i seg. Historien er grei i denne genren, men dette er en John Woo-film, da forventer man klassiske actionscener. Broken Arrow har ingen.
