En demon i forkledning.
Huff, jeg klarer ikke Renée Zellweger med sitt bolleansikt og små streker til øyne. Ikke nok med det har hun en irriterende pipestemme. Hun spiller alltid på samme register, hun har ikke noe rekkevidde. Hun presterer å spille på samme måte her som hun gjør i romantiske komedier, det fungerer svært dårlig.
Case 39 byr ikke på noe nytt. Her har vi en unge som er en demon i forkledning. Jodelle Ferland som spiller ungen, er en elendig barneskuespiller, hun er til å spy av. Jeg klarer heller ikke bedritne barneskuespillere som ikke kan spille rolle de er gitt. Historien har gitt oss nok av barneskuespillerne som spiller onde jævler, men de takler ikke rollen de skal spille.
Filmen engasjerer ikke i det hele tatt. Eneste scenen som er noe å snakke om er scenen der Bradley Cooper får oppfylt sitt verste mareritt, men den scenen har jeg sett i en del andre filmer også. Det er ingenting kreativt å finne i Case 39, ikke rart at denne filmen har sneket seg godt under radaren.
Case 39 er en klisjefylt film med null identitet.
