Ingen kødder med Mallory Kane!
Mallory Kane blir lurt under et oppdrag, og nå er hun ute etter å finne sannheten. Hun går over lik for å hevne seg.
Dette var skuffende saker. Haywire har ikke en eneste actionsekvens som imponerer, og historien er elendig. Så mange kjente og gode skuespillere er med, men selv historiene i de gamle filmene til Steven Seagal er bedre og mer engasjerende enn denne søvnfesten av en film.
Gina Carano er en hardtslående MMA-utøver som har litt utstråling, men hennes stemme ødelegger det meste som kommer ut fra hennes munn. Hun er hard og følelsesløs, hun klarer ikke å snakke på en naturlig måte som de beste skuespillerne gjør. Dermed blir hun veldig endimensjonal og hard å høre på, hun skifter aldri toneleie.
Steven Soderbergh ønsket nok å lage en film i samme ånd som Jason Bourne, bare med en kvinnelig protagonist. Men han bringer ikke energien og tempoet som Jason Bourne-filmene hadde. Det hele blir ganske så livløst og kjedelig, selv ikke kampscenene er noe særlig gode. Det er noe helt annet å slåss i virkeligheten enn på film. Man ser tydelig koreografien, og det går for sakte unna. Gina Carano blir for stiv, og det holder ikke med en oppvisning av forskjellige kjente grep fra MMA. Vi har sett dette før, det er bare at trekkplasteret er en kvinne som kan sparke ræv i virkeligheten.
Med Haywire viser Steven Soderbergh at han alltid vil være en ujevn filmregissør som vil mer enn talentet tillater. Hans svakhet har alltid vært etter min mening mangle på energi og tempo. På papiret så ser det ut som om Haywire skulle være hans mest fartsfylte film, men når mannen ikke helt forstår hvordan man skal lage en actionfylt kampsportfilm, så blir resultatet Haywire, en tom film uten sjarm og historie.
